Personvern og familiehistorie. Hva gjør jeg?

Denne artikkelen er skrevet av Dick Eastman, som er en av verdens mest kjente slektshistorikere. Han har drevet med slektsforskning i over 30 år, og med data i over 40. Du kan lese mer om Eastman og om arbeidet hans på bloggen hans  http://blog.eogn.com/

den amerikanske slektshistorikeren Dick Eastman står bak dette innlegget om personvern og familiehistorie på nett.

Slektsforskere blir ofte dratt mellom to stoler. På den ene siden ønsker vi å publisere arbeidet vårt i håp om at andre vil se det og finne forbindelser til sin egen familie. Det gjør at vi kan komme i kontakt og samarbeide for å bygge videre på hverandres forskning og kunnskap. På den andre siden ønsker vi å beskytte oss selv mot identitets-tyveri og svindel.

Er min identitet trygg?
Media har sterkt fokus på sikkerhet på nettet.  Og noen av artiklene som publiseres omhandler reelle trusler. Det er derimot mange som havner i kategorien «skremselspropaganda», som forstørrer mindre saker til å høres ut som om det er en stor og overhengende fare for oss alle. De gjør ikke bare fjæra til en hønsegård, men til en hel broilerfarm, noe som vekker unødig frykt blant dem som ikke forstår forskjellen mellom små og store trusler.

Frykten for at noen skal stjele identiteten din fra offentlig slektsforskningsmateriale er ofte irrasjonell. De som stjeler andres personlige informasjon får ikke denne fra familienettsider som er publisert på nett. Den vanligste måten de får tak identiteten til noen på, er ved å stjele lommeboken din eller kortet ditt,  ikke fra en nettside.
Kilde: The Most Common Causes of Identity Theft and How to Protect Yourself.)

Med loven i hånd
En annen faktor som bidrar til frykten for å publisere slektsforskningen sin på nett, er frykten for å bryte personvernloven. Mange tror at denne loven gjør det ulovlig å publisere slektsforskningsdata, og at disse reglene er universelle i hele verden. Det er de ikke. Hva som derimot finnes, er retningslinjer og restriksjoner i enkelte land. Det finnes svært få lover om dette i USA og Australasia. I Europa er reglene generelt strengere, men fordi ett land anser noe som privat, betyr ikke at andre land må rette seg etter samme lovverk. Med andre ord er personvernet ikke universelt.

Notat fra MyHeritage Norge:

I Norge blir slektsforskning i liten grad regulert av lovverket. Følgende avsnitt er hentet fra DIS Norges nettsider, og er ført i pennen av Benedicte Pehrson hos datatilsynet:

«Utlegging av slektsforskning på nett for personlige eller private formål faller utenfor loven. Dette betyr ikke at en kan legge ut hva som helst, andre lover, for eksempel straffeloven, vil regulere innholdet.»
Du kan lese mer om hva loven sier om slektsforskning på DIS Norge sine nettsider.

Døde har ikke rett til personvern
For å slå det fast: Døde personer har ikke rett til personvern. Nesten alle lover som har med personvern å gjøre, er begrenset til levende personer. Etterkommere har heller ikke rett til å kreve personvern for sine døde slektninger.

I USA og Canada er det ingen restriksjoner for å publisere fødselsdato og -sted, giftemål eller lignende fakta om levende personer på nettet. Denne informasjonen er offentlig, ikke privat. Å publisere denne informasjonen er dermed ikke et brudd på personvern i USA eller i de fleste andre engelsktalende land. Europeiske land har derimot andre regler.

Notat fra MyHeritage Norge: Det er ingenting i den norske loven som forbyr publisering av fødselsdatoer på nett, hverken for levende eller døde. Du kan lese mer om dette i personvernloven på Lovdata.

Juridiske og uverifiserte fakta
Når du registrerer data, er det viktig å holde tungen rett i munnen. Å lese uriktig informasjon om seg selv eller selkninger på nettet kan være traumatisk for mange. Sjekk derfor alltid at kilene er korrekt. Men enkelte dokumenter kan ha både korrekte og feil data. Dødssertifikater er et godt eksempel på dette. Disse sertifikatene har kun som formal å bekrefte at noen har avdødd, og gir informasjon om når og hvor dødsfallet inntraff. Dette er juridiske fakta, og er garantert korrekte. Det fremkommer også ofte annen informasjon på et dødssertifikat, inkludert navn på ektefelle, foreldre eller barn.

På samme dokument kan det også stå fødselsdato og fødested. Men dette er tilleggsinformasjon gitt fra andrehåndskilder. Så selv om det står på det samme dokumentet, er ikke all informasjonen som er inkludert, av samme pålitelighetsgrad.

Etikk og forsiktighet
Det er strenge regler i lover og regelverk for å publisere informasjon som er sensitiv, ukorrekt eller støtende. Og selv om det i visse tilfeller her helt OK å publisere informasjon i henhold til loven, er det viktig å alltid vise forsiktighet når det kommer til å publisere informasjon som kan bli oppfattet som sensitiv eller støtende blant familie, venner eller i samfunnet generelt.

Notat fra MyHeritage Norge:
I henhold til offentlighetsloven i Norge, kan informasjon være unntatt offentlighet, taushetsbelagt eller kun lov å publisere etter sperrefristen er gått ut.  Dette gjeler blant annet sensitiv informasjon, opplysinnger i straffesaker og  adopsjons- og barnevernssaker. Du kan lese mer om offentlighet, taushetsbelegging og sperrefrister hos Arkivverket.

Holdninger og regler endres over tid, og hva dom oppfattes som støtende av noen, kan være helt ok for andre.  Det er også viktig å holde i tankene at selv om både holdninger og regler endres over tid, er det viktig å vise forsiktighet og ta etiske forhåndsregler. En viktig huskeregel er at om du (eller noen andre i familien din) ikke ville ha likt å ha informasjonen publisert om deg selv, er det nok lurt å holde den privat.

Noe annet som er interessant, er at det i noen land er forskjell på personversloven dersom du er en offentlig person eller ikke. I Storbritannia og USA er det for eksempel lov å publisere informasjon som vanligvis ville vært beskyttet av personvernet dersom det argumenteres at informasjonen er «av offentlig interesse» – noe som er grunnen til at vi kan lese om lønna, avtalene og de plastiske operasjonene til utenlandske politikere, filmstjerner og sportspersonligheter på nettet.

MyHeritage har strengere regler enn loven
Ikke alle land har lik oppfatting av personvern og hva som bør være privat. De norske skattelistene, som lå åpent søkbare på nettet frem til 2011, er et godt eksempel på dette. Listene er også fremdeles søkbare bak innlogging. Dette lille bli sett på som fullstendig uhørt i USA, der det er forbud med lov å avsløre noens skatteinformasjon.

Slike forskjeller mellom nasjonale lover skaper et dilemma for dem som publiserer informasjon på internettet. For å sette det på spissen: Hvilke lover gjelder når en slektsforsker i Canada publiserer informasjon på servere i USA med backup-servere i Singapore? Svaret er at det ikke finnes noe kort og enkelt svar på dette.

Mange nettjenester for slektsforskning, inkludert MyHeritage.no, FamilySearch og andre, har retningslinjer som er strengere enn lovverket i alle land. Dette er grunnen til at navn på levende personer i treet ditt vil bli vist som «private» til andre, og at informasjon du har registrert om dem ikke vil være synlig. -selv om det kanskje er lovlig å vise denne informasjonen i landet du bor i.

Vær oppmerksom og varsom. Men ikke bekymre deg!
Når alt kommer til alt, trenger ikke slektsforskere å bekymre seg for personvernet. Det viktigste er å bruke sunn fornuft og å respektere familiens ønsker. For selv om det er en rekke personer som er åpne om homofile legninger eller kjønnsskifteoperasjoner,  betyr ikke dette at du skal være like åpen om din fetters eller bestemor på nettet.

Som slektsforskere og familiehistorikere er vi jo avhengige av at andre i familien ønsker å snakke med oss om fortiden og historier som kanskje ikke er nedtegnet. Og da er det viktig at vi ikke tråkker på noens tær, men forholder oss respektfulle og lydhøre til deres ønsker. Og er du i tvil om hva de vil, er det grunn nok til å ikke publisere det.