Navnet skjemmer ingen… eller?

Etternavn er ofte utgangspunktet for slektsforskere. Det fremstår ofte som et kjennetegn på familiebånd, men noen ganger forsvinner et etternavn uten spor – uten et eneste hint om hvordan man skal kunne ta opp tråden igjen.

Men med litt kunnskap og et par røde tråder å gå etter, kan man likevel kunne komme på rett spor igjen 🙂

Langt fra alle navneendringer er så godt dokumentert som denne bevillingen om navneforandring fra 1917, "hvorved Gaardejer Poul Pedersen af Vejlby og dennes efterkommere bevilges ret til at føre familienavnet Helbo."

I Norge var det lenge tradisjon å ta etternavn som viste til geografi, eller til gården man kom fra. Men det kunne også være knyttet til et yrke, eller henvise til hvem man var sønn eller datter av, som Oddsdatter.

Gården etter området man kom fra gav ofte føringer for navn.

Det var ingen regel at etternavn skulle gå i arv, og bønder skiftet gjerne etternavn når de flyttet til en ny gård. Noe som enhver slektsforsker kan skrive under på at kan være problematisk å nøste opp i 🙂

Patronymer, lokativer, profesjoner og kallenavn
I hovedsak snakker vi om fire tradisjonelle norske navnetyper i Norge. Disse var populære og gjeldende i forskjellige tidsrom, men vi ser fremdeles spor etter dem alle i det norske etternavns-landskapet den dag i dag.

• Patronymer – gjenspeiler hvem far din er
• Lokativer – gjenspeiler hvor du bor, ble født, der du jobber eller landet du eier
• Profesjoner – gjenspeiler hva du jobber som eller hvilken rang du har
• Kallenavn – kan gjenspeile utseende, væremåte eller annet

Navneloven kommer
Først 9. februar 1923 ble navneloven innført. Fra nå av var det lovpålagt at skulle alle ha et slektsnavn som skulle gå i arv. Og navnet måtte også ha én skrivemåte.

Før loven kom, var det nemlig ingen fast skrivemåte på hverken fornavn eller etternavn. Derfor kan man ofte finne nedtegnelser om slektninger som helt både Ola, Olav eller Ola. Det var den som skrev som bestemte stavemåten, og derfor kan det faktisk kan vise seg at både Ola, Olav og Ole som omtales i gamle kirkebøker faktisk én og samme person.

Med navneloven ble det faste stavemåter, og mange valgte å ta gårds- eller patronymet som slektsnavn.  Det er grunnen til at vi har så mange navn som slutter på –sen, eller som er identiske med gårdsnavn.

I dag er det svært få regler for navnebytte. Det åpner for fantasifulle navn som Frøken Harepus.

Navneloven er blitt endret flere ganger gjennom historien  – og dagens navnelov er den 19. i rekken.

Dagens navnelov holder fremdeles fast ved stavemåter, men det er ingen krav for valg av hverken fornavn eller etternavn. Noe som gir rom for fantasifulle navn som Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha og Helene Frøken Harepus

Hansen på topp
Tross i dette, er det patronymer som fremdeles står sterkest blant de populære etternavnene i Norge.

vanlige etternavn i Norge 2014. Klikk for å se større.

Hansen, Johansen og Olsen er de mest brukte etternavnene i Norge, og vi skal helt til 14-plass på listen før de loktative navnene kommer inn i oversikten, i form av Berg (14. plass), Haugen (15. plass) og Hagen (16. plass).

Navn kan skape trøbbel

På grunn av de mange endringene i navn både før og etter navneloven ble innført, kan det å registrere etter- og slektsnavn i familetreet være utfordrende.

Skal gårdsnavnet være med som etternavn? Hva med etternavn basert på patronym?  Og hva gjør man om et fornavn er skrevet på forskjellige måter i forskjellige kilder?

DIS har skrevet en fin oppskrift på hvordan det skal gjøres, som i korte trekk kan oppsummeres slik:

Det viktigste tipset er å gjøre noen valg før registreringen begynner, og hold deg konsekvent til det du bestemmer seg for. Og Ikke glem å legge kilde på alle variantene sånn at du ser hvor du har funnet de ulike stavemåtene!

Har du funnet ulike stavemåter på en eller flere personer i slekta di? Eller har navneskifter satt deg fast i forskningen? Fortell gjerne i kommentarfeltet nedenfor. 🙂