Konfirmasjon: Fra gapestokk til gavedryss

«En Catechisation», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt i 1854, viser overhøring av konfirmanter forut for konfirmasjonen i en norsk kirke tidlig på 1800-tallet. Den høye gutten forestiller en konfirmant som tidligere ikke har bestått katekismeprøvene og må testes på nytt. Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Fra barn til voksen
Ordet konfirmasjon kommer fra det latinske ordet confirmare, som betyr bestyrke eller bekrefte, og skikken med religiøs konfirmasjon har eksistert siden oldtiden.Den kirkelige konfirmasjonen ble første gang en nedtegnet i en pinsedagspreken som tillegges biskop Faustus av Riez fra rundt år 450. Selv om skikken opprinnelig var et kristent ritual, har konfirmasjonen nå blitt ensbetydende for en markering av overgangen mellom barndom og voksenliv.Straffet med gapestokk
Konfirmasjon ble innført i Norge å 1700-tallet, men ble obligatorisk i 1736, da Christian VI ville sikre at alle hadde god nok kunnskap om kristendommen, og dermed nedsatte loven om konfirmasjonen i Danmark-Norge ved en forordning 13. januar 1736.Konfirmasjonsloven slo fast alle barn i løpet av sin ungdomstid skulle følge skole og undervisning i den mest nødvendige kristendomslære, og læretiden ble avsluttet med håndspåleggelse og den beryktede konfirmasjonshøringen foran menigheten.

Den lovpålagte konfirmasjonsplikten i Norge forble gjeldende helt frem til 1912. Den innførte konfirmasjonen som en  juridisk nødvendighet for å kunne ta del i det voksne samfunnet. Uten konfirmasjonsattest kunne man for eksempel ikke tas ut i militærtjeneste eller være vitne i retten.  Man kunne heller ikke gifte seg eller være fadder ved dåp uten å stått konfirmant først.  Og prøvde man likevel å unngå konfirmasjoninsplikten, var straffen ikke nådig.  De som ikke hadde blitt konfirmert innen sin 19. bursdag kunne bli straffet med tukthus eller gapestokk.

De som ikke ble sett på som dugelige ved høringen, måtte ta undervisningen på ny og stå som konfirmant igjen året etter. I forordningen ble det vektlagt at ikke alt for mange skulle antas til konfirmasjonen på en gang ”og at derved meere bliver reflecteret paa deres Dygtighed, end paa deres Aar.”

En skattekiste for slektsforskere
Siden konfirmasjonsplikten omfattet alle, er det stor sjanse for å finne nedtegnelser om konfirmasjonene til norske slektninger i kirkebøker eller ministerialbøker. Disse bøkene inneholder som regel navn og etternavn på konfirmanten, bosted og alder ved konfirmasjonen – samt en rekke andre detaljer. Og de kan dermed være en skattekiste for slektsforskere.

Noen prester noterte også vurderinger av leseferdigheter og kristendomskunnskap, som du kan se i utdraget fra konfirmasjonslisten i minsterialboken fra Trøgstad i Østfold i 1736 nedenfor:

I sin nettustilling om konfirmasjonen, forklarer Arkivverket informasjonsrikdommen i konfirmasjonslistene på følgende måte:

I kolonnene med overskriften Hvormeget i Catecism: og Hvordan i bog får vi vite hvor mye den enkelte konfirmant kunne av katekismen, trolig Martin Luthers Lille katekisme, og hvor godt de leste. Når det gjelder lesekunnskapene karakteriseres de som forskjellige grader av slet, altså dårlig, til temmelig,tydelig og vel. I tillegg er ungdommenes stand oppgitt. Begrepet «stand» ser ikke her ut til å skille mellom konfirmanter av husmanns- eller bondestanden. For flere av ungdommene er et husmannsplassnavn gitt som adresse. Mange oppgis som søn og datter og var de vel bosatt hjemme hos foreldrene. De som er oppgitt som tiener kan vel derfor både være av husmannsstanden eller ungdom fra bondegårder som gjorde tjeneste på andre gårder enn der de kom fra.

Denne informasjonsrikdommen gjør at vi kan lese langt mer enn hva man skulle tro fra konfirmasjonslister – og siden selve seremonien var obligatorisk, kan et dypdykk i kirkebøkene føre til at vi blir bedre kjent med våre egne forfedre gjennom prestens nedtegnelser. Det gjør dem til en skattekiste for oss slektsforskere.

«De mest fornødne ting i hendes Saligheds Kunskab»
Mens dagens konfirmasjoner, nesten uansett hvilken religion man tilhører, er en vakker seremoni, var konfirmasjonene i 1737 en alvorlig affære. Kolonnen helt til høyre i dokumentet ovenfor gir tidspunkt for når konfirmanten ble antatt eller godkjent. Siden det er få innførsler, skulle vi anta at alle ble antatt. Men helt til slutt – på neste side – oppgis det at hele 18 konfirmanter ble holdt tilbake fra den opprinnelige konfirmasjonsdagen. Først året etter, i 1737, fikk 15 av disse avlegge konfirmasjonsløftet, mens nr. 8, 23 og 45 fremdeles ikke ble godkjent.

Blant dem som ble konfirmert i 1737 er tjenestejenta Anne Tollefsdatter. Dersom vi leter videre, finner vi at Presten skriver at hun i hele tre år hadde lest med ham, men at hun var dum og tungnem. Nå hadde hun endelig klart å svare noenlunde på «de mest fornødne ting i hendes Saligheds Kunskab, og det i Menighedens paahør». Samme år var det 22 andre som ikke ble godkjent og måtte stå for presten nok en gang året etter.

Klær gjør folk – og klasse
Konfirmasjonen har alltid vært en stor begivenhet, men som de fleste av oss har erfart, kan det fort bli en dyr markering. Konfirmanten skal ha dress eller kanskje bunad – og da har vi ikke engang begynt å tenke på gavene 🙂

Før i tiden var det derimot de færreste som kunne håpe på nye klær og gaver til konfirmasjonen. Dette var svært synlig i kirkene. Nye konfirmasjonskær var bare for de velstående. Lånte eller arvede klær som var for store, for vide eller for små var et vanlig syn på kirkegulvet.  Men det var ikke bare klærne som understreket klasseforskjellene. Var du sønn eller datter fra en rikmannsfamilie, stor du øverst på gulvet. Og var du av «enkel» slekt, ble du sannsynligvis plassert nederst ved døra.
Å bli fotografert til konfirmasjonen var heller langt fra vanlig, men det finnes eksempler der også de mindre velstående konfirmantene fikk muligheten til å feste konfirmasjonsdagen til film – som for eksempel denne unike samlingen fra Reine i Moskenes.

Gratulerer med dagen!
Er du heldig å har en konfirmant i familien i år, ønsker vi dere hjertelig til lykke med dagen. Vi sender med et velment utrop om at selv om noen ting var bedre før, er det kanskje helt greit at konfirmasjonshøringen ikke er så streng som den en gang var 🙂

Vil du lese mer om konfirmasjons-skikkene og utviklingen av disse i Norge? Ta gjerne en titt på mildemateriealet jeg har brukt for å skrive denne artikkelen:
http://www.lofotposten.no/konfirmasjon/moskenes/reine/slik-hadde-konfirmanten-det-for-hundre-ar-siden/s/5-29-189829
https://media.digitalarkivet.no/view/7475/106 – Digitalarkivet SAO, Trøgstad prestekontor Kirkebøker, Ministerialbok nr. I 3, 1721-1749, s. 105
https://snl.no/konfirmasjon%2Freligion