Skandale! Slik håndterer du skjeletter i slekts-skapet ditt

Avisartikkelen fra 1893 lyste mot meg gjennom mikrofilm-leseren. Det var som et sjokk. Hvem hadde trodd dette om oldefar? Men da overraskelsen hadde gitt seg, fikk jeg endelig svar på hva jeg hadde lurt på i evigheter.

Dette er et gjesteinnlegg af W. Scott Fisher, som er opphavsmann og programleder for Extreme Genes, America’s Family History Show, en podcast om slektsforskning, som sendes på en rekke radiostasjoner i USA.

Scott han har vært en ivrig slektsforsker siden 1981, og til og med det anserkjente magasinet People har publisert en artikkel om hvordan han hjalp å finne frem til de etterlatte etter et mordoffer etter 32 år.

Mysteriet med den forsvunne vielsesattesten

Jeg hadde lenge klødd meg i hodet over min oldefar Andrew Fisher. Det var ikke spor etter vielsesattesten i New York. Og hvem i all verden var denne “Sarah Fisher”, som blev kryptisk beskrevet i rettsrapporten for arveretten? Hvorfor var det notert i rapporten, at “den pålydende Andrew J. Fisher ikke etterlot sig en hustru”? Selvfølgelig gjorde han det! Det var Jane. Hun stod jo i hans testamente – og hun døde først seks år efter!

Den saftige avisoverskriften ”Andrew Fishers rivaliserende enker” fikk meg til at tro, at alle mine slektsforskningsspørsmål endelig var på vei til å bli besvart.

Det viste seg at ”Sara Fisher” var Andrews elskerinne. Hun var 30 år yngre enn ham, og de fikk barn sammen da han var 58. Sara hevdet at hun hadde arveretten på sin side, fordi – og her kommer nok en overraskelse – ikke heller Jane var gift med Andrew. Til tross for at Jane var nevnt i testamentet, var Jane heller ikke annet en elskerinne – for Andrew, han var gift med en helt annen!

Så jo, artikkelen gav meg svar på hvorfor jeg aldri hadde funnet noen vielsesattest. Men jeg hadde ikke regnet med å oppdage en familieskandale samtidig!

”Skandaler” er mer vanlig enn du tror

Sannheten er nok, at om du ikke har funnet en skandale i familien din ennå, er det mest sannsynlig fordi du ikke har forsket lenge nok. For akkurat som vi alle er etterkommere etter konger og storbønder, er vi samtidig etterkommere etter både helgener og syndere.

Selv om jeg har skrevet mer enn et dusin bøker om familien min, spesifikt om min kones og mine egne forfedre, viste mysteriet fra 1893 seg å være en skikkelig utfordring. For hvordan presenterer jeg denne…. Eeeh… interessante fortellingen?

For det er ikke å stikke under en stol at selv om dette skjedde for over 100 år siden, og Andrew Fisher har vært begravet like lenge –hva med hans – og familiens omdømme?

”Enhver slyngel har en helt i seg”

Jeg tenkte nøye over det, før jeg kom til konklusjonen. Andrews historie jo faktisk allerede blitt fortalt til de som kjente ham, så vel som ukjente – av avisen. Og det sier seg selv at folk fra den gang, inkludert barna deres , ikke lenger var i live. Så det var ingen risiko for at jeg kunne komme til å fornærme eller såre noen.

Så tenkt, så gjort. Jeg bestemte meg for å inkludere et kapittel om Andrews situasjon uten noen dikkedarer. Jeg forholdt meg utelukkende til fakta. Og jeg fortalte også om andre sider av livet hans. Han var frivillig brannmann, og han reddet mange liv – uten tvil.

Mens jeg arbeidet med dette, var det en kommentar fra min venninne Janet Hovorka, som satt seg i hjernen min: ”Enhver slyngel har en liten helt i seg. Og enhver helt har en liten slyngel.”

Da jeg arbeidet med å kartlegge den siste delen av Andrews liv, begynte jeg å tenke på hvordan folk reagerer på overraskende oppdagelser i familiehistorien. Hvordan kan slik informasjon påvirke flere generasjoner?

Andrews sønn, John, fulgte i sin fars fotspor. Han hadde problemer med alkohol, ble kastet ut av konen og levde et elendig liv. Broren hans, som er min bestefar, tok et bevisst valg om at fortiden ikke skulle gjenta seg.

Han giftet seg og var trofast ved sin kone, som han hadde kjent siden de var tenåringer. Da hun døde av tuberkulose i en alder av 49, tok han seg av de to sønnene alene. Han giftet seg aldri igjen. Begge sønnene – inkludert min far – ble fremgangsrike i sine liv og karrierer.

Forskning viser at historisk kunnskap gir modenhet

En undersøkelse som ble gjort på 1990-tallet ved Emory University  viser, at barn utvikler en mer kompleks følelsesmessig modenhet og indre styrke om de vokser opp med en dyptgående innsikt i familiehistorien sin. Dette gjelder spesielt om de kjenner til hvordan forfedrene kom seg gjennom harde tider. Så, om man ser på det på denne måten, er det en stor fordel om man kjenner til sine forfedres svakeste, så vel som sterkeste, øyeblikk.

Det kan naturligvis være vanskeligere å takle situasjoner som skjedde i nyere tid. Her er et eksempel: Da jeg transkriberte en bunke med brev som min bestemor hadde skrevet for mer enn et halvt århundre siden, bestemte jeg meg for å utelate en lite hyggelig kommentar om en av mine fettere.

Vis alltid hensyn til nålevende

På tidspunktet da min bestemor skrev om ham, gikk han i barnehage. Bestemor var alltid familiens lyspunkt, og jeg er sikker på at hun ikke ville ha ønsket at hennes ubetenksomme (og private) kommentar om min fetter (som i dag er en fremgangsrik forretningsmann) skulle bli viden kjent.

Min egen personlige regel er, at de nålevendes følelser alltid skal tas i betraktning – og det gjelder også om vedkommende er død. Jeg sier at et dokument som kan volde smerte eller forlegenhet er i strid med hva slektsforskning står for. Vi skal styrke fremtidige generasjoner, ikke gjøre dem flaue eller skamfulle.

Vær hensynsfull og beskytt privatlivet

De jeg skrev første bind av min fars historie, fortalte jeg om hans første ekteskap og de utfordringene som skilsmissen hadde for ham og familien. Og jeg inkluderte noe han sa: “Jeg forlot rettsalen med åtte dollar i lommen.” Men det jeg ikke hadde tenkt meg, var at hans første kone, som var i 90-årene da boken kom ut, skulle bli støtt over dette. Det gjorde hun. Jeg fjernet sitatet fra den andre utgaven av boken.

Ja, det er sant. Som familiens historiker kan du fortelle en historie slik som du ser den. Men for oss slektsforskere gjelder den samme regelen som for superhelter: Privilegier kommer ikke uten ansvar. Du må ta hensyn til nålevendes privatliv. Og til privatlivet til deres næreste og slektninger om du offentliggjør noe om dem.

Vær hensynsfull og spør om lov til å fortelle en historie. Og respekter deres ønsker. På den måten unngår du å volde smerte og problemer.
For selv en historiker opplever øyeblikk der vi ikke trenger å fortelle alt vi vet …. Eller som vi tror vi vet.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke vises på bloggen