Kara inviterte begge fedrene sine til å følge seg opp kirkegulvet

Kara inviterte begge fedrene sine til å følge seg opp kirkegulvet
Kara Miller ble adoptert bort da hun var to dager gammel. Noen år senere tok hun en DNA-test gjennom MyHeritage sitt pro bono prosjekt DNA-Quest. Etter mange år fikk Kara et DNA-treff som førte til at hun fikk kontakt med begge sine biologiske foreldre.
Noen måneder senere kunne både hennes biologiske far og adoptivfaren følge henne opp midtgangen på bryllupsdagen. Denne historien ble nylig fortalt i People Magazine.
Da Kare vokste opp visste hun at hun var adoptert. Hun var eldst av 4 jenter, hvorav 3 var adoptivbarn. Familien hennes var stolt av det og oppmuntret alle barna til å søke etter sin biologiske familie.
Kara celebrates a birthday with her adoptive family

Kara feirer bursdag med sine adoptivforeldre

Da Kara ble adoptert var det strengt hemmelig og adopsjonens byrået ble etter hvert lagt ned. Da hun fylte 18 år, var derfor usikker på hvordan hun skulle gå frem for å finne sine biologiske foreldre. Hun hadde lite informasjon om foreldrene sine, det eneste hun visste var morens navn. Det viste seg at morens navn heller ikke var ikke var riktig, og hun visste ingenting om faren sin.

‘DNA Quest’

Karas adoptivmor fikk høre om MyHeritage sitt prosjekt DNA-Quest. Det var et MyHeritage pro bono prosjekt som ga gratis DNA-test til adopterte som søkte etter dine biologiske familier. Hun oppfordret Kara til å søke. Dette skrev Kara i søknaden sin:

“Jeg ble adoptert bort da jeg var to dager gammel. Min mor var modig og ga meg bort så jeg kunne få et bedre liv, og jeg vil alltid takke henne for det. Hun var bare 16 år da jeg ble født. Jeg ønsker virkelig å møte mine biologiske foreldre slik at jeg kunne takke dem for at de har gitt meg livet. Mitt største ønske er å lære dem å kjenne, jeg vil høre deres historie, og fortelle min.»

Kara fikk en gratis DNA-test fra MyHeritage og tok den. Hun fikk dessverre ikke treff med noen nære slektninger. Hun sjekket alle nye mailer om DNA-treff i årevis, men alle treff hun fikk var fjerne.

Helt til en morgen i februar 2021.

Jeg tror du fant oss

“Jeg har en uvane å sjekke telefonen min hver eneste morgen, ler Kara. Denne spesielle morgenen fikk hun en e-post fra MyHeritage som fortalte henne om at hun hadde et nytt DNA-treff. Hun åpnet e-posten og kunne ikke tro sine egne øyne. Det var et treff med en kvinne som heter Andrea, og de delte 25% DNA.

Basert på Andreas alder antok Kara at denne kvinnen må være hennes tante.

Kara skrev til Andrea med det samme, så ringte moren sin for å fortelle hva hun nettopp hadde oppdaget. De ventet spent på å høre fra Andrea og etter et par dager fikk Kara en ny e-post fra MyHeritage. Denne gangen var det treff med en annen person, som også var et nært treff! Det var Andreas mor, Pam. DNA-treffet indikerte uten tvil at Pam var Karas bestemor.

Pam husket noe hun hadde blitt fortalt for mange år siden, sønnen hennes, Andreas bror, hadde fått en liten datter da han var 19 år. Pam hadde visst om det hele tiden, og for 8 år siden hadde Mark fortalt det til Andrea også.

«Jeg tror du fant oss», skrev Andrea til Kara.
Kara med sin biologiske tante, Andrea

Kara med sin biologiske tante, Andrea

Det viste seg at Andrea hadde lastet opp sitt eget og morens DNA til MyHeritage fordi hun fikk vite at hun kunne gjøre det gratis. Hun studerer for tiden slektshistorie, og var derfor interessert i slektsforskning og DNA.

Men hun hadde aldri drømt om at hun skulle finne brorens datter som var adoptert bort.

Andrea skrev til Mark for å fortelle ham hva som hadde skjedd. Han sa først at han gjerne ville ta en DNA-test for å få det bekreftet, men Andrea fortalte ham at Kara matchet både med henne og med moren, så det var 100% sikkert at Kara var datteren hans. Da ba han om kontaktinformasjonen hennes, han ville snakke med henne.

Jeg trengte litt tid med datteren min

Mark fortalte at han var 19 år da Kara ble født. Han hadde ikke fått vite noe om henne, bortsett fra fornavnet hennes. Han kunne også fortelle at han var så ung at han ikke forsto betydningen av å få et barn og deretter gi det fra seg. Det var vanskelig, han hadde alltid lurt på hvordan hun var, og hvordan ble hun oppdratt? Var hun er lykkelig??”
Mark og Kara snakket sammen på Facebook til langt på natt den første gangen. De bestemte seg for å møtes, men de var begge opptatt så det passet ikke før to uker etter at de ble kjent. Mark orket ikke å vente så lenge, og ba om å få treffe henne tidligere, sier han. Vi bor ikke så langt fra hverandre. Det var en kjøretur på ca. to timer, så de møttes på et Pizza sted midt mellom hjemmene deres. De synes begge to at det første møtet var fantastisk.”
Kara med sin biologiske far, Mark

Kara med sin biologiske far, Mark

Mark kontaktet også Karas biologiske mor, og satte dem i forbindelse. Men først ville han ha noen dager for seg selv for å bli kjent med Kara. Jeg trengte litt tid med datteren min alene, kunne han fortelle han.

Jeg sluttet aldri å tenke på henne

Karas biologiske mor, Shannon, var overlykkelig over å høre nyheten.

Hun fortalte at hun alltid hadde hatt et håp om at hun ville finne datteren sin. Hun ville forsikre seg om at hun hadde fått et bedre liv. Shannon ønsker å få bekreftet at hun hadde tatt den riktige avgjørelsen, selv om det vanskelig. Hun kunne også fortelle at hun alltid hadde håpet at datteren ville finne henne, så hun pleide å oppdatere kontaktinformasjonen sin hos adopsjons byrået hvert eneste år, fø det stengte.

Shannon var bare 16 da hun ble gravid med Kara. Shannons far ville at hun skulle beholde barnet, men Shannon ønsket henne et bedre liv. Hun ville at datteren skulle ha en far og mor som kunne ta godt vare på henne. Derfor valgte hun adopsjon.

Shannon hadde aldri sluttet å tenke på datteren. Hun hadde bilder av henne, og hadde til og med beholdt bildet fra ultralyden. Hvert år, på bursdagen hennes hadde hun pleid å legge lapper i ballonger og sendt dem av gårde. Hun sparte også bøker, og drømte at hun en dag kunne gi dem til datteren.

Shannon hadde hele tiden vært fast bestemt på at hun ikke skulle gjøre noe for å finne og kontakte datteren sin. Mark hadde tatt kontakt med Shannon for 10 år siden, og prøvd å overbevise henne om at de skulle lete etter datteren deres sammen.  Shannon ville ikke det. Det måtte komme fra datteren selv, de kunne ikke bare buse inn i livet hennes.

Shannon hadde aldri tenkt på at det var mulig å ta en DNA-test. Hun var både glad og trist da hun fikk telefonen fra Mark, da han hadde funnet Kara. Hun var trist fordi jeg var så langt borte og ikke kunne treffe henne med en gang.

“Å møte henne, og få vite at det fantastiske paret som hadde adoptert henne, hadde tatt godt vare på henne, føles vidunderlig,” fortalt Shannon etter at de hadde truffet Kara.

Kara med sin biologiske mor, Shannon

Kara med sin biologiske mor, Shannon

Opp kirkegulvet med begge fedrene

I september ble sirkelen sluttet. Kara giftet seg og inviterte både sin adoptiv- og biologiske far til å følge henne opp kirkegulvet. Mark, hennes biologiske far, fulgte henne halvveis. Så tok Doug, adoptivfaren over, og fulgt henne frem til presten.

Kara selv utrykker: «Jeg har alltid ønsket å møte familien min, men jeg visste ikke at jeg kom til å bli så glad for det. Det føles bare så godt. Nå har jeg en helt ny familie. Jeg har alle jeg trenger». Hun hilser til alle som leter og sier at de ikke må gi opp.

Har du lyst til å ta en DNA-test? Bestill en her