En av MyHeritage sine ansatte får hjelp til å flykte fra Ukraina, fordi bestefaren reddet jødiske flyktninger under andre verdenskrig

Rettskaffen blant nasjonene. En katolsk familie, Galonski-familien tok en modig og farlig beslutning om å beskytte to jødiske flyktninger fra nazistene for 80 år siden. De hadde ingen anelse at denne avgjørelsen ville komme til å påvirke familien på en helt spesiell måte. De hadde aldri ha drømt om at det ville åpne en dør da deres egne barnebarns var på flukt, mange tiår senere.

Les denne historien om hvordan Galonski-familiens vennlighet, og help fra ansatte hos MyHeritage, fant en trygg vei ut av Ukraina for en kollega og hans familie.

Et tilfluktssted

Historien begynner i juni 1943 i Tarnopol-distriktet i dagens Ukraina. Etter tre aksjoner mot jødene i Trembowla-gettoen, flyktet 10 år gamle Sofia Kalski og hennes mor, Sarah Hartzman for livet, ut på landet. I to måneder vandret de rundt mellom åkrene og levde av matgaver de fikk av gode bønder. Men ingen torde å gi dem et skjulested av frykt for å bli straffet av tyskerne. Til slutt kom de til landsbyen Humnisko, der Sofias besteforeldre hadde bodd frem til den tyske okkupasjonen. Der hadde noen polske venner og naboer, Gałoński-familien.
En natt gikk lille Sofia til Gałoński-familien og fortalte at hun var barnebarnet til Meir og Roza Sztern som hadde bodd i landsbyen. Kvinnen i huset, Anna Gałońska, tok imot dem begge. Hun ga dem mat, men hun ville ikke la dem bli værende i huset, så hun foreslo at de skulle gjemme seg i grønnsakshagen.

Dagen etter oppfordret hun dem om å reise, men siden de begge var helt utslitt, lot hun dem bli en dag til i hagen. Den natten, skjedde et mirakel. Sofias bestefar Meir dukket opp i drømmen til mannen i huset, Wojtek. Han advarte ham, det ville skje en katastrofe hvis Wojtek drev Meirs familie bort. Wojtek ba umiddelbart kona om å hente de inn, og lagde et gjemmested for dem i låven.

Gałoński-familen var en fattig bondefamilie og gudfryktige katolikker som delte den magre avlingen med menigheten. Tadek, den yngste sønnen, og hans eldre søster Paulina bodde hjemme sammen. Barna hjalp foreldrene sine med å beskytte de to jødiske flyktningene. Tadek stod på vakt utenfor skjulestedet, og Paulina fraktet proviant og nyheter til de to. Sofia og moren gjemte seg hos Gałońskis i ni måneder, til området ble frigjort i mars 1944.

Æresbevisningen Rettskaffen blant nasjonene

Den 15. februar 2001 fikk Wojtek og Anna Gałoński og deres barn, Tadek Gałoński og Paulina Gałońska-Kobyalko, anerkjennelsen Yad Vashem for «Rettskaffen bland nasjonene», som er en æresutmerkelse til Ikke-jøder som risikerte livet for å redde jøder under Holocaust.

Dette huset lå ved siden av låven der den jødiske familien var skjult.

Fast i Ukraina

Spol frem til 2022. Krig truer Ukraina, og ledelsen i MyHeritage var bekymret for sikkerheten til selskapets Kyiv-baserte ansatte. De gjorde alt de kunne for å hjelpe, og arrangerte midlertidig flytting for de fleste ved Kyiv-kontoret. Det var imidlertid noen få som takket nei til tilbudet, og en av dem var Nazar.

Våre ansatte prøvde alt de kunne for å evakuere før invasjonen begynte. Katerina Breitman, vår Facilities Manager, reiste til og med dit, for å snakke med de som var igjen et par uker før invasjonen. Uansett hva Katerina sa, ville ikke Nazar forlate landet, og etter hvert forsto vi årsaken. Kona hans hadde ikke internasjonalt pass, og han ville ikke forlate henne.

Da Russland invaderte Kyiv, hadde ikke Nazar noe annet valg enn å ta med seg familien og bevege seg mot grensen. Men etter en uke i en liten by i Truskavets, begynte matforsyningene å bli tomme, og snart ville han ikke kunne brødfø familien sin. Og enda verre, han var mann over 18 år. Hvis han ble innkalt for å kjempe i den ukrainske hæren, ville det bety at han måtte forlate familien sin, uten å vite når, eller om, han noen gang ville komme tilbake.

Han delte bekymringene sine med sjefen sin, Jason, som igjen ringte Katerina og ba om hjelp. Katerina visste ikke hva hun skulle gjøre. Hvis Nazars kone ikke hadde dokumenter, hva kunne hun gjøre?

En tanke var å sende ham til den rumenske grensen for å vente på mulig passasje, og betale det som var nødvendig. Men uansett, uten pass ville hans kone ikke kunne krysse grensen.

Men så sa Jason noe som forandret alt. «Jeg vet ikke om det betyr noe, men Nazar er barnebarnet til noen som er anerkjent for Rettskaffen blant nasjonene.

Ja, dette kan definitivt hjelpe!

Bevisinnsamling

Katerina ringte Nazar og spurte hvor mye han visste, og han sendte henne et bilde med sin tante Daria med et sertifikat:

Fra venstre mot høyre: Amit Harpaz, Daria Galonski (niese av Tadek, Nazars bestefar), Anat Gadish og Oren Harpaz. Amit og Oren er etterkommere av Sophia.

Han sendte også et israelske telefonnummer til Anat Gadish, damen som holder armen rundt Nazars tante på bildet.

Katerina ringte til Roi Mandel, som er research-direktør hos MyHeritage, selv om det var en fredagskveld. På dette tidspunktet hadde de allerede funnet navnene til Nazars familiemedlemmer i Yad Vashem-databasen, og Katerinas ektemann hadde allerede sendt materialet til kollegene sine i utenriksdepartementet.

“Jeg mener bestemt at som barnebarn av noen som er anerkjent som Rettskaffen bland nasjonene, var det vår hellige plikt å få ham i sikkerhet. Vi må gjengjelde det hans forfedre gjorde for vårt folk,» sier Katerina..

Roi kontaktet Anats familie, Anat er barnebarnet til Sofia, jenta som Nazars bestefar reddet! Hun sendte over dokumenter som kunne bevise forbindelsen, og tilbød seg å hjelpe med det som trengtes.

Katerinas mann sendte all så dokumentasjon til den rette avdelingen, og viste seg at de var ingen tvil om at Nazars forfedre reddet jøder under Holocaust.

Nazar og hans familie sammen med Sofias etterkommere, på stedet der hennes familie var skjult under krigen.

Utenriksdepartementet kontaktet Nazar omgående, og planla å møte ham ved den polske grensen.

Nazars opprivende reise i sikkerhet

Neste morgen begynte Nazar sin reise mot den polske grensen. Etter en seks- eller syv timers kjøretur fikk vi vite at representantene fra utenriksdepartementet ikke ville rekke å møte han. De måtte koordinere et nytt møtested. Nazar og familien måtte kjøre ytterligere tre timer.

Til slutt nådde han en 14 kilometer lang trafikk-kø, og ventet på å krysse grensen.

Han utvekslet nummerskilt og sted for hvor han befant seg med representantene fra UD, og til slutt fant de hverandre:

Nazar sammen med utenriksdepartementets representanter.

UD gav Nazar de nødvendige dokumentene og en veiledning om hvordan han skulle forklare situasjonen for grensekontrollen. 

Katerina følger han hele veien

På dette tidspunktet visste ingen av dem at det ville ta ham enda 24 timer å komme dit. Enda en søvnløs natt uten å kunne stoppe for hvile. Katerina foreslo for Nazar at han skulle stoppe å sove en stund, men han nektet. Hvis han stoppet for å ta en kort lur, ville det bety at han mistet plassen sin i køen, og det var kaos der.

Katerina fulgte reisen hans via GPS, og så at han beveget i sneglefart, bare noen hundre meter i timen.

De snakket med Nazar gjennom hele reisen, og svarte på spørsmål om hva som ville skje når de nådde grensen. Nazar var nervøs og var ikke overbevist om at alt ville gå bra. Under samtalen hørte Katerina barnestemmer, så hun spurte hvem som var i bilen sammen med ham. I bilen satt Nazars kone, hennes søster og hennes barn. Dette var ikke en enkel tur for de små barna!

Nazar hadde mange spørsmål. Skulle han passere grensekontrollen samme med familien, eller alene? Hvilke dokumenter skal han legge frem, og når? Katerina sjekket igjen og igjen, svarte på spørsmålene hans. Hun gjorde alt for å oppmuntre ham.

Endelig nådde Nazar grensen

De hadde bestemt seg for å krysse grensen sammen. Nazar skulle gå foran, og så hans kone, så hennes søster med barna.

Katerina ventet spent på at telefonen skulle ringe, og var forberedt på å svare på spørsmålene fra grensekontrollen … Men så, til slutt, kom meldingen: «Vi har passert den ukrainske grensen!!!!!”

Nå forsto Katerina at den vanskeligste delen lå bak dem, og det var bare et spørsmål om tid for å få Nazar og familien i sikkerhet. Nazar var fortsatt ikke sikker. Katerina oppmuntret ham, men satt fortsatt og ventet på å se bilen hans på nettkameraet som skulle vise ham krysse grensen.

Endelig kunne utenriksdepartementets leder informere familien i Israel om at Nazar hadde krysset grensen. De var så lykkelige!

Nazar krysset grensen! Oppdraget er utført!

Katerina, hennes mann, UD, Roi og Jason jobbet sammen, og fikk det til å skje. Takket være dem, og de gode gjerningene til Nazars forfedre, er Nazar og familien hans nå trygge i Warszawa i Polen.

Nazar kan fortsatt ikke tro at alt dette har skjedd. «Jeg trodde aldri at jeg skulle våkne til eksplosjoner, og vekke kona mi for å si at vi må rømme!» Det hele var et mareritt.
Det er vanskelig for meg å beskrive med ord den frykten og panikken som overveldet oss. Vi ante ikke hva som ventet oss, men vi innså at det fredelige livet vi hadde levd, ikke vil bli det samme.

Vi kan ikke beskrive hvor mye det betyr alt det teamet hos MyHeritage, og Sofias familie har gjort for oss. Støtten vi fikk var uvurderlig. De gjorde det jeg trodde var det umulig, å få oss i sikkerhet!

Det mest utrolige et at de gode gjerningene bestefaren min en gang gjorde, er årsaken! Rettskaffen blant nasjonene. Vi vil huske dette med masse kjærlighet, resten av livet!»

Katerina og hennes kolleger er beæret over å ha bidratt, og for å få ha vært med denne helt spesielle gjengjeldelsen.

Våre tanker og bønner er med dem som fortsatt lider i Ukraina. Vårt største ønske er at konflikten vil komme til en fredelig slutt snart.