DNA – Min tante og jeg løste det 100 år gamle mysteriet om min oldefars identitet

Historien om Jessica Stanmeyers oldeforeldre er som hentet rett fra en film. Det er intriger, hemmeligheter, drap, svik, forbudt romantikk, ja, historien har alt. MyHeritage-brukeren Jessica, 57, fra Wisconsin, USA, klarte sammen med sin tante Sharyn å løse det 100 år gamle mysteriet om oldefarens identitet ved å bruke DNA, slektsforskning og noe leting. Dette er hennes historie:

Jessica Stanmeyer

Bestemoren til Jessica, Esther «Sanie» Mertes, ble født på den øvre delen halvøya i Michigan i januar 1916. Moren hennes, Florence «Florrie» Mertes, var bare 19 og ugift på tidspunktet for Sanies ble født. Florence hadde blitt foreldreløs i en alder av 13 år, etter at begge foreldrene hennes døde. Faren hennes døde angivelig i en jordbruksulykke i 1900, og moren ble drept av sin andre ektemann i 1909. Drapet vakte store over overskriftene på den tiden. Det var spekulasjoner om at hennes andre mann drepte hennes første ektemann, for å gifte seg med henne, men det finnes ingen bevis for det.

Jessica Stanmeyers bestemor og Sanie som baby, holdt av Sanies mor, Florence

Florence giftet seg med Charles Wilkings, som var en hyggelig, respektabel enkemann, med det var et turbulent forhold. Charles var en god ektemann og far, men Florrie hadde øye for andre menn, og verdsatte aldri Charles ifølge min bestemor. Hun lot Sanie tro at Charles var faren hennes, helt til en dag hun sa at han ikke var det. Da ble min bestemor knust, for hun elsket Charles.

Fra min bestemors memoarer

“I 1929, da jeg var 13, fortalte mamma meg at jeg ikke var Charles sin datter, men et uekte barn etter et forhold mellom henne og en Roy Allie. Jeg ble knust. Fødselsskaden min betydde ikke så mye, men at jeg ikke tilhørte «pappa» som jeg elsket, og at Florrie, som jeg hatet, var min virkelige mor, var mer enn jeg kunne tåle. Jeg satt i forbløffet stillhet mens mamma fortalte meg om min far og hans familie. Hun sendte meg på loftet for å se etter bildet til faren min, men fant den aldri.”

Ved mer enn én anledning hadde Florrie løyet, så bestemoren min var aldri helt sikker på at Roy var den riktige faren hennes. Det var flere ting ved han som ikke stemte. Han var fransk, blond, likte å lage mat, og likte en fest. Min bestemor var ingen av disse tingene. Hun ønsket bare å presse moren sin for å få vite mer. Til slutt, på 1970-tallet, konfronterte hun moren sin, for å få vite mer. Da røpet Florrie ut at heller ikke Roy var faren hennes. Da bestemoren min gikk bort i 2007, hadde hun for lengst gitt opp håpet om at hun noen gang ville vite identiteten til sin virkelige far.

Jessicas bestemor Sanie på bryllupsdagen

Ned i DNA-kaninhullet

Det var da DNA-teknologien kom inn i bildet og hjalp familien med å løse familiemysteriet. Rundt 2017 fikk faren min, Sanies eldste sønn, en DNA-test. Min bestemor hadde undersøkt slektstreet vårt grundig. Hun visste at moren hadde dype tyske røtter. Min fars far, Vladimir Floriani, hadde dype kroatiske røtter. Det som var ukjent, var den franske siden av familien vår, hvis Roy faktisk var faren hennes.
Til alles overraskelse viste farens resultater at han var nesten 25 % finsk! Søsteren hans, Sharyn, hadde samme resultat. Hele familien var i sjokk, for vi visste at det finske opphavet måtte være fra Sanies fars side. Sharyn og jeg måtte grave dypere, for å se om vi faktisk kunne finne identiteten hans.

Jessica’s Aunt Sharyn

Fikk help fra Facebook og de store nettverkene

Tante Sharyn og jeg var fullstendig nybegynnere innen slektsforskning. Det eneste vi visste, var at vi lette etter en finsk mann, og at kunne være far til Sanie. Vi fikk gode råd fra det store nettverkene på nettsteder som MyHeritage og Geni.com, og oppsøkte Facebook-grupper for å lære å identifisere gode treff.

Vi ble anbefalt å konsentrere oss om de sterkeste finske treffene til min far og Sharyn. Jeg brukte deretter MyHeritage sitt AutoCluster-verktøy for å prøve å finne ut hvordan disse treffene var relatert til hverandre. Ved hjelp av nettverket vårt klarte vi å gjenskape mange av slektstrærne deres.

Vi kom raskt i gang med å finkjemme slektstrærne for å finne en mann som passet til kriteriene vi lette etter. Visste vi at det var hele grener vi kunne ignorere fordi DNA-treffene på dem var for fjerne til at mannen kunne være en del av den delen av treet. Jeg brukte også et sannsynlighetsverktøy for å prøve å begrense hvilke grener jeg skulle sette søkelys på.

Vi fant til slutt en mann, Johannes Pakarinen, som oppfylte kriteriene, men sporet hans tørket ut. Han hadde bare en kone, Jennie, og en sønn, Levi, som så ut til å ha avsluttet livet sitt ved en institusjon. Vi fant ikke mer informasjon om dem, så det var ingen i live som vi kunne spørre.

Historien til Johannes

Heldigvis hadde Alma som var Johannes sin søster, et barnebarn som levde. Han het Arto Helenus og bodde i Finland. Nok en gang fikk vi hjelp fra nettverket på MyHeritage, og vi et telefonnummer. Et annet MyHeritage medlem, som også var et nært DNA-treff, tilbød seg å ringe han og spørre om han ville teste seg hvis vi sendte ham en test. Han sa ja og tok en DNA test fra MyHeritage. Noen uker senere fikk vi DNA resultatene at han delte 257cm. Dette var det største treffet vi har fått til nå, og vi visste at vi hadde truffet rett gren. Dette treffet støttet teorien vår sterkt, men vi ønsket fortsatt mer solide bevis og å vite hva som skjedde med Johannes og familien.

Vi fant ut at kona hans hadde en søster, og min tante Sharyn fikk kontakt med en slektning som tilfeldigvis hadde notater fra en onkel om Johannes og Jennie Pakarinen. Informasjonen hans indikerte at Johannes og Jennie hadde 4 barn, Mamie, John, Martha og Levi. Det var en hjerteskjærende historie. Johannes hadde forlatt sin kone rundt 1910 eller 1911. Jennie ble tvunget til å jobbe for å forsørge dem, men endte opp med å dø av lungebetennelse i 1919. Barna kom til å bo hos Jennies søster en stund.

Vi fikk vite at sønnen deres, John, ble adoptert av en familie i Michigan. Søstrene Mamie og Martha giftet seg, og den yngste, Levi, ble institusjonalisert. Senere fikk vi vite at han ikke kunne snakke, kanskje pga traumer fra i tidlig barndom? Mamie var bare gift noen år før hun ble skilt. Martha fikk 5 barn, og så ble hun institusjonalisert. Vi fant til slutt ut at Martha senere ble løslatt fra institusjonen og fikk en sønn til i 1952. Han het Paul Warrick.

DNA-testen

Sharyn ble venn med Paul gjennom Facebook, og han visste lite om familien sin. Han visste bare at moren hadde en traumatisk oppvekst som hun aldri snakket om. Hun led av fødselsdepresjon og ble institusjonalisert. Mannen hennes insisterte på å ta henne med hjem, og hun ville da ha ett barn til, og fikk Paul. Han fortalte oss at familien deres tok vare på morens søster, Mamie, etter at hun hadde blitt skilt, og han tok seg også mye av de eldre søsknene sine.

Paul gikk med på å ta en DNA-test, og den avslørte at han Sharyn og min far var halv-fettere.

Nå visste at vi hadde nok bevis til å si at John var min bestemors far.

Selv om vi ikke har møtt Paul ennå, har både Sharyn og faren min snakket med ham.

Dessverre vet vi ikke hva som skjedde med Johannes Pakarinen. Paul sa at det gikk rykter om at han bodde i Nord-Michigan, og at folk kunne huske å ha sett ham på de lokale barene. Vi fant noen registreringskort fra første og andre verdenskrig på nettet. De tilhørte en av en gårdsgutt som har et lignende navn, samme fødselsdato, og var født i samme lille by som Johannes, men vi kan ikke være sikre på at det var ham. Finske kirkebøker indikerer at det bare var én Johannes Pakarinen født i den byen det året.

Å vite hva som skjedde med ham er vel ikke avgjørende, med det hadde bare vært fint.

Uansett er jeg overasket over at to nybegynnere som oss selv kunne løse dette vanvittige familiemysteriet. Jeg skulle ønske bestemor hadde vært i live for å kunne ha være en del av det.

Tusen takk

 Til Jessica for å dele denne utrolige historie med oss! Du trenger ikke å være ekspert for å gjøre fantastiske oppdagelser ved hjelp av MyHeritage DNA. Bestill en test nå, du vet ikke hva du kan oppdaget!