Norske etternavn – litt historie om norske etternavn

I Norge er Hansen, Johansen og Olsen er fortsatt de tre vanligste etternavnene. Dette er såkalte patronymer og er et avstamningsnavn avledet av farens fornavn. Det var den vanligste formen for etternavn frem til 1923 da navneloven ble innført. Patronymene består av farsnavn med tillegg av -sen / -son / -søn(n) eller morsnavn med tillegg -datter / -dotter, og navnet skiftet fra hver generasjon. I 1923 ble det påbudt at etternavnet skulle være et fast slektsnavn, så forsvant de ekte patronymene. Da tok familien gjerne det siste patronymet i familien og brukte det som slektsnavn og det nedfelt én spesifikk skrivemåte. Dermed var det ikke bare sønnen og datteren til Gunder som ble hetende Gundersen, men også barnebarna og alle som kom etter dem. Det er grunne til at så mange familier heter Hansen, Johansen, Pedersen etc.

Du kan forske på dine norske aner i MyHeritage sine norske dokumentsamlinger.

Nordmenn beholdt fortsatt sitt farsnavn og la bare til gårdsnavnet som en unik familieidentifikator. Det var gjerne navnet på gården de bodde på som et etternavn nummer 2, og i praksis fungerte det som adresse. Hvis familien flyttet fra en gård til en annen, byttet de gjerne etternavnet tilnavnet på den nye gården.

Ifølge Norges fremste eksperter på fornavn og etternavn, Ola Veka finnes rundt 1400 ulike patronymer i Norge. Men i takt med at flere vil ha sitt eget spesielle etternavn synker antallet familier med patronym fra år til år. I 1994 var det hele 63 823 personer som het Hansen i Norge. I dag er det bare litt over 50 000 Hansen-er tilbake. Navne-eksperten anslår at det nå antakelig bare er 20 prosent igjen blant nordmenn som fortsatt har et patronym som etternavn. Det betyr at en lang tradisjon med patronymer er i ferd med å viskes ut. Men bruken av gårdnavn er økende. Norge og Finland ligger på europa-toppen i gårdsnavn. I Norge har 2 av 3 et slik navn i dag.

Neste alt av natur kan brukes som navn i Norge

I Norge er det veldig vanlig med gårdsnavn. Fra gammelt av kunne man ta navnet til gården man bodde på selv om man var gårdsgutt. Derfor er ikke alle som har et nedarvet gårdsnavn, nødvendigvis etterkommere bonden eller gårdseieren. Det er veldig vanlig at folk hadde både et patronym og et gårdsnavn. Gårdsnavn deles i to typer; naturnavn og kulturnavn.

Naturnavn er gjerne de eldste gårdsnavnene som berg eller vik. Neste alt i norsk natur kan man finne igjen i etternavn, sand, bekk, knaus, vik, fjell, og li er bare noen eksempler. De kan tjene som navn i sin enkelhet, men det var vanlig at det ble lagt til forskjellige endelser eller som for eksempel -heim, -land, -stad, -set, -åker eller -gård. Kulturnavn spiller gjerne på religion eller samfunns organisering. Eksempler på slike navne er Torshov etter guden Thor og Onsåker etter guden Odin.

Det er gjerne når mang gifter seg at folk tar stilling til navnet sitt. Moderen par ønsker seg gårdsnavn fremfor patronym. Før i tiden var det naturlig at en kvinne tok mannes navn når de inngikk ekteskap. I dag velger par ofte kvinnens navn hvis hun fører med seg et gårdsnavn, og mannen et patronym, eller hun velger å beholde sitt eget navn. Det er også veldig vanlig at barna får begge foreldres etternavn slik at de kan gjøre et valg i voksen alder. Det er heller ikke uvanlig at par går bakover i tid og henter frem gårdsnavn som har blitt borte ved at kvinnen har tatt et patronym til fordel for pikenavnet sitt tidligere.

Ifølge Olav Veka finnes det ca 50 000 norske gårdsnavn å velge mellom.

I Norge, Sverige og Finland var gårdsnavn også viktige, men de betydde ikke nødvendigvis at personen som tok navnet eide gården – de hadde kanskje bare bodd der. Hvis en person eller familie flyttet fra en gård til en annen, sluttet de å bruke gårdens navn, de tok det nye gårdsnavnet. Nordmenn beholdt fortsatt sitt farsnavn og la bare til gårdsnavnet som en unik familieidentifikator. Hvis en familie flyttet fra en gård til byen, noe som mange gjorde under den industrielle revolusjonen på midten av til slutten av 1800-tallet, var det vanlig å bruke det siste gårdsnavnet de hadde hatt.

Det var også vanlig, men ikke gjengs, at norske utvandrere tok med seg gårdsnavnet som sitt faste etternavnet sitt når de flyttet til samfunn som ikke brukte farsnavn. For eksempel; en mann ved navn Lars Olsen Hagelund (Lars, sønn av Ole, fra gården Hagelund) immigrerer til Amerika og begynner å kalle seg Lars Hagelund. Eller, han dropper gårdsnavnet og tar farsnavnet sitt, Lars Olsen. Denne personen kunne enten være registrert som Lars Olsen eller Lars Hagelund i de amerikanske registreringene.

Vanlige norske etternavn

Her er noen vanlige gårdsnavn:

• Aasen/Åsen
• Aune
• Bakke
• Berg
• Bøe
• Brekke
• Birkeland
• Bråten
• Dal/Dahl/Dahle
• Eide
• Engen
• Fjellberg
• Hagen
• Haugen/Hauge
• Helland
• Holm/Holmen
• Lie/Lien
• Lund/Lunde
• Melby
• Moe/Moen
• Myre
• Myklebust
• Nordli
• Nygård/Nygaard
• Næss
• Onsrud
• Rønning
• Ruud/Ruud
• Sandvik
• Solheim
• Strøm
• Tangen
• Tveit
• Vik
• Ødegård

Kjenner du igjen noen av etternavn på denne listen? Du kan forske på dine norske aner i MyHeritage sine norske dokumentsamlinger.

Å tolke og forske på gårdsnavn kan være utfordrende, men hvis du har en forståelse av nyansene, og samtidig bruker tilgjengelige digitaliserte poster, vil du kunne overkomme det gjerne oppleves som å «møte veggen» i slektsforskningen din. Så ikke nøl, smi mens jernet er varmt start med å utforske familiehistorien din!

Foto: Erik Emil Faye/Norsk Folkemuseum