Josephine Baker – den første svarte kvinnen hedret på Panthéon
- Av jeanette
annonsere Historie blir skapt! Den amerikanskfødte franske artisten, krigshelten og borgerrettighetsaktivisten Josephine Baker er den første svarte kvinnen som blir hedret ved Panethéon-mausoleet i Paris. Hun føyer seg inn i rekken av nesten 80 berømte helter fra Frankrike, og er i selskap med nobelprisvinner og vitenskapskvinnen Marie Curie, og den ikoniske forfatteren Victor Hugo.
Josephine Baker var en helt spesiell artist som brukte talentet sitt og suksessen sin, for å bekjempe hat og urettferdighet. Hun blir liggende på sitt siste hvilested i Monaco. Og en kiste med jord fra USA, Frankrike og Monaco, som er de tre stedene hun en gang kalte hjem, blir plassert i det berømte mausoleet.
Fra filler til rikdom
Josephine ble født i St. Louis, Missouri, i 1906, og hennes enslig mor slet med å fø henne.
Bare 8 år gammel begynte Josephine å jobbe for hvite familier. Hun droppet ut av skolen i en alder av 12. Som 13 åring jobbet hun som servitør og gatedanser for å tjene til livets opphold. Hun giftet seg da hun var 13, men skilte seg mindre enn et år senere. Hennes andre ekteskap i en alder av 15 var med William Howard Baker. Hun forlot han også, de ble skilt i 1925, men hun fortsatte å bruke navnet hans profesjonelt.
Josephine visste at hun var bestemt for noe stort, og som 13-åring overbeviste hun en showsjef om å gi henne en plass i et St. Louis Chorus vaudeville-show. Men hennes virkelige første store gjennombrudd kom da hun dro til Paris i en alder av 19 år, og fikk roller i La Revue Nègre og Théâtre des Champs-Élysées. Hun gjorde umiddelbar suksess som erotisk danser. Som kjent dukket opp på scenen kun iført et skjørt av kunstige bananer, og et perlekjede. Selv om hun var veldig populær i Frankrike, ble hun ikke på langt nær like godt mottatt hjemme, og hun ga til slutt avkall på sitt amerikanske statsborgerskap, og ble fransk.
Se Josephine opptre med sin første sang “J’ai deux amours”:
Prestasjonene hennes i underholdningsindustrien var beundringsverdige, men hennes mot strakte seg langt utenfor scenen. Da den andre verdenskrig falt over hennes elskede adoptivhjem, lå hun ikke på latsiden.
Motstå nazistene
I september 1939 sluttet Josephine seg til Deuxième Bureau, som var det franske militære etterretningsbyrået. Undercover, som en «hederlig korrespondent» sosialiserte hun med tyskere på ambassader, nattklubber og sosiale arrangementer, og brukte sin berømmelse og personlige sjarm for å samle informasjon for franskmennene i hemmelighet.
Etter at tyskerne invaderte Frankrike, nektet Josephine å opptre for dem. Hun forlot Paris og huset medlemmer av Free French-innsatsen i sitt eget hjem i Dordogne, og gav dem visum. Videre utnyttet hun sin status som artist til å bevege seg fritt rundt i Europa og Sør-Amerika, for å overføre informasjon til de allierte om tyske flyplasser, havner og tropper i det vestlige Frankrike. Hun skrev notater med usynlig blekk på notene sine, og festet små lapper i undertøyet sitt, og satset på at hun unngikk kroppsvisitering på grunn kjendisstatusen sin. Videre samlet hun inn midler til motstandsarbeidet, bidro av og til med midler fra sin egen formue.
Josephine ble tildelt en rekke militære æresbevisninger for sitt arbeid under krigen, blant annet Croix de guerre, Rosette de la Résistance, the Commemorative medalje for frivillig tjeneste i Free France, og the Resistance medal. Hun ble også «slått til ridder» av Chevalier of the Légion d’honneur av General Charles de Gaulle.
Bekjempe rasisme
Karrieren hennes nådde nye høyder etter krigen, og i 1951 inviterte USA henne hjem. Turen startet spektakulært, med strålende anmeldelser og entusiastiske fans. Men en hendelse i Stork Club på Manhattan, ødela idyllen. De nektet henne servering. Josephine kritiserte klubben og anklaget dem for rasisme. I kjølvannet av det ble hun anklaget for å sympatisere med kommunistene, og arbeids-visumet hennes ble trukket tilbake. Hun måtte kansellere resten av engasjementet, og reise tilbake til Frankrike. Etter det ble hun nektet innreise til USA i nesten 10 år.
Når jeg blir sint …
Josephine ble sjokkert og rasende over behandlingen hun hadde fått, og den åpenlyse rasismen hun så i USA. Hun ble derfor borgerrettighetsaktivist. Hun jobbet med NAACP, deltok på deres samlinger og talte deres sak. I 1963 talte hun på the March on Washington sammen med pastor Martin Luther King Jr. Det var her Martin Luther King Jr. holdt sin berømte tale “I Have a Dream”. Josephine var den eneste offisielle kvinnelige taleren, og hun introduserte Rosa Parks og Daisy Bates som andre svarte kvinner som kjempet for borgerrettigheter.
I sin tale under arrangementet snakket Josephine om hvordan hun opplevde kontrastene mellom i USA og i Frankrike. «Jeg har besøkt kongelige palasser, president hus, og mye annet. Men jeg kunne ikke gå inn på et hotell i Amerika og få en kopp kaffe. Det gjorde meg sint. Og når jeg blir sint, åpner jeg den store munnen min, og når jeg gjør det, høres det det over hele verden.”
‘The Rainbow Tribe’
Under sitt arbeid med borgerrettighetsaktivisme begynte Josephine å adoptere barn med forskjellig etnisk bakgrunn, og dannet en familie hun kalte «Regnbuestammen». Hun ønsket å bevise for verden at mennesker av forskjellige etnisiteter og religioner fortsatt kunne leve sammen som søsken. Barna hennes kom fra Frankrike, Marokko, Korea, Japan, Colombia, Finland, Algerie, Elfenbenskysten og Venezuela, og ble oppdratt med forskjellige religioner. Hun tok med seg barna sine på turer, og da de var sammen hjemme hos henne i Dordogne, åpnet hun huset sitt, så folk kunne komme og se hvor fint de hadde det sammen.
I sine sene år led Josephine av økonomiske problemer og mistet eiendommene sine. Prinsesse Grace av Monaco, tilbød henne et sted å bo sammen med barna sine. Hun var til stede og støttet Josephine under Stork Club-hendelsen mange år tidligere. Josephine falt i koma og gikk etterhvert bort, etter en vellykket premiere i sin comeback-turné i 1975.
Det er ingen tvil om at hun levde et spennende og ekstraordinært liv. Hun var dypt engasjert sine adoptivbarn og hele menneskehetens velferd. Panthéon er rikere ved å legge henne til i rekken av til rekkene av helter og heltinner for å hedre dem.