En bemerkelsesverdig brevsamling til kone og barn fra et nazifengsel

Kommentarer

BBC publiserte nylig en bemerkelsesverdig historie som MyHeritage Research-team kom over i 2015. På det tidspunktet jobbet teamet hardt med å søke etter jøder fra øya Korfu. Det var en del av et stort prosjekt.  Målet var å koble sammen etterkommerne av jødiske Holocaust-overlevende, med de som bodde Korfu og som hadde gitt de jødiske familiene tilflukt under krigen. Men de også fant en bemerkelsesverdig historie og brevsamling.

Noen ganger når du leter etter en skatt, graver du opp en annen. Det var det som skjedde da Roi Mandel, leder for MyHeritage Research-team, møtte Dario og Vittorio Israel. Brødrene trakk frem en forbløffende brevsamling som faren deres hadde smuglet ut til dem fra et nazifengsel under Holocaust.

Dario og Vittorio bodde i Trieste i Italia sammen med foreldrene sine da tyskerne okkuperte landet i 1943

Daniele med kone og barn (foto forbedret av MyHeritage)

Faren deres, Daniele, var bekymret for sikkerheten til sin kone og barn og sendte dem vekk fra byen i håp om at situasjonen ville roe seg.

Men Daniele ble arrestert i møbelbutikken sin 30. desember 1943. Dario, Vittorio og moren deres Anna returnerte til byen og gjemte seg i et vedskjul som tilhørte Annas svoger. Vedskjulet var trangt og hadde hverken lys eller vann, bare et lite takvindu. Familien tilbrakte de neste 8 månedene av livet på dette lille rommet.

I løpet av denne perioden hadde Daniele og Anna en hemmelig korrespondanse. De skrev og sydde dem inn i kragen og mansjettene på Danieles skjorter. Klærne ble fraktet frem og tilbake mellom dem for å vaskes. Anna tok vare på hvert eneste brev han sendte, det var 250 av dem til sammen.

Brevene inneholder er hjerteskjærende beretning om de 8 månedene Daniele tilbrakte i Coroneo-fengselet i Trieste.

Anna, Vittorio, og Dario (bildet er forbedret med MyHeritage Fotoforbedrer)

Smugler brev

Daniele var møbeltapetserer og derfor veldig dyktig med en nål og tråd. Hver gang han skulle sende en skitten skjorte til vaskeriet, rev han opp sømmene, skjulte et brev forsiktig og sydde dem sammen igjen. To av Danieles tidligere ansatte som ikke var jøder tok risikoen ved å hente klesvasken og levere den til Anna. Anna sprettet opp kragen og mansjettene, tok ut brevene og leste dem høyt for sønnene sine. Så vasket hun skjortene, besvarte brevene og sydde dem inn skjortene igjen. Så hun sendte de rene skjortene tilbake med ektemannens tidligere ansatte. Noen ganger sendte hun også blekk, papir eller mat som Daniele hadde bedt om.

Dario og Vittorio, som var 8 og 9 på den tiden, ventet spent på hvert brev fra faren sin.

Å opprettholde en korrespondanse under nazistenes neser var ingen enkel sak. De tyske myndighetene visste at Daniele hadde en kone og to sønner, og de presset ham jevnlig for å få han til å avsløre hvor familien hans befant seg. De ikke bare presset han, de torturerte han til og med i forsøk på å få ham til å fortelle hvor de gjemte seg. Daniele insisterte på at han ikke hadde noen kontakt med dem, og hadde myndighetene fått vite om korrespondansen hans med Anna, ville både familien og de som hjalp dem vært i alvorlig fare.

Daniele brente Anna sine brev umiddelbart etter å ha lest dem av frykt for å bli oppdaget. Han ba til og med Anna om bare å bruke papir som brant stille, slik at vaktene ikke kunne høre knitring.

Sendt bort på jobb

Daniele skrev til sin kone og sønner om sine opplevelser i fengselet, om menneskene som ble «sendt bort på jobb», og om sin kjærlighet til familien og alle minnene han hadde om dem. Han ble hjemsøkt av minnet om en gang sønnene hans kom hjem og gråt fordi noen andre barn hadde kalt dem “jødiske griser”, og banket dem opp. Den gangen hadde Daniele blitt sint og straffet sønnene sine for ikke å forsvare seg. Mange år senere, da han satt i en fengselscelle for «forbrytelsen» av å bli født jødisk, angret Daniele dypt på måten han hadde håndtert situasjonen. Han skrev til sønnene sine mer enn en gang for å be om tilgivelse for denne hendelsen.

Nedenfor finner du en oversettelse av et brev Daniele sendt 20. august 1944

Kjære Anna

Jeg skrev til deg i går, men, du vet, jeg er så trist av å tenke at de som drar på jobb, mens noen av oss blir igjen her. Etter hver avreise føler vi oss alltid litt melankolske. Denne gangen var gruppen som dro større enn noen tidligere. Du vet, at å tenke på at de dro på jobb, mens vi oppholder oss i fengsel, gjør oss ikke glade. Hvis bare krigen snart kunne ta slutt snart, men ingen kan si når det skjer.

Nå, kjære Anna, jeg ber deg om å være sterk. Du er sterkere enn meg allerede. Bursdagen til våre kjære gutter kommer snart. Jeg har gjemt 200 lire til den anledningen. Jeg sender deg pengene på forhånd fordi jeg alltid har vært forsørger, og jeg vet ikke om jeg fremdeles vil være her i fengselet når bursdagen deres kommer. Dette er min gave til dem. Hvis jeg kunne gi dem livet mitt, ville jeg gjort det. For to-tre måneder siden hadde jeg drømmer om den dagen. Jeg håpet at alt skulle være over, og at jeg kunne være sammen med dere for å feire guttene og hjemkomsten min. Men det blir ikke slik.

Jeg har sluttet å komme med spådommer, jeg bygger ikke luftslott heller. Det er ikke bra for meg. Jeg er ulykkelig. Jeg vil være heldig (og dette vil være min rette lykke) hvis jeg får komme hjem til dere. Hvor trist det er det ikke å leve under slike forhold.

Kjære Anne, fortell mine kjære gutter at jeg sender dem mine beste ønsker. Det er ønsker fra en far som elsker dem høyt. Jeg er sikker på at de vil huske meg, og den tanken trøster meg litt. At du tenker på meg vil gjøre resten av livet fullverdig. Hvor mange triste ting jeg må skrive om tider som skulle være glade.

Heldige er de som overgir seg til skjebnen. Hvis Gud finner meg verdig, gir jeg min velsignelse til guttene og du får håper på hans (Guds) velsignelse. Jeg ønsker guttene et lykkelig og sunt liv, og for deg Anna, et håp om at Gud vil oppfylle alle dine bønner. Gi en hilsen alle, og en takk alle som hjalp oss. Kyss de kjære guttene for meg. Et stort og varmt kyss til deg.

Din,

Daniele

Etter hvert som tiden gikk, ble det tydeligere for Daniele at de menneskene som ble «sendt på jobb» ble sendt et sted langt mer uhyggelig, og at hans tur snart skulle komme. Fire måneder etter at han skrev brevet over, den 2. september 1944, ble han satt på et tog til Auschwitz. Men ikke en gang det hindret ham ikke i å skrive til familien.

Selv da dødsleiren var innen synsvidde skrev han ett siste brev til Anna som han klarte å med en arbeider han kjente. «På avstand kan du se røyk,» skrev han. «Det er så mye røyk her. Dette er helvete.” Det var det siste familien hørte fra han.

Dario og Vittorios besteforeldres død ble dokumentert i Auschwitz, men farens ble det ikke. De fikk høre at han hadde blitt sett i live to uker før leiren ble opphevet, og Anna søkte etter ham i mange år, uten hell. Dario og Vittorio tror faren deres ble flyttet til en annen leir som lå lenger vest, vekk fra de fremrykkende allierte, i en dødsmarsj, og han omkom sannsynligvis underveis.

Gjenoppdagelse av brevsamlingen

Anna, Dario og Vittorio kom tilbake til huset sitt i Trieste etter krigen, men immigrerte til Israel i 1949. De oppfylte dermed et ønske Daniele hadde uttrykt i et av brevene sine. Anna gjemte brevene trygt i en skuff i leiligheten sin i Tel Aviv, men familien snakket veldig sjelden om krigen. Etter at Anna døde i en alder av 96 år, ryddet sønnene leiligheten hennes og fant brevene.

Mange år senere ble de kontaktet av MyHeritage Research-team. Flere jøder fra Korfu, en øy i Hellas, hadde flyttet til Trieste, og det hadde også noen av Annas familiemedlemmer. På grunn av det kom MyHeritage sitt team i kontakt med Dario og Vittorio. Da Vittorio tilfeldig trakk frem brevsamlingen som moren hans hadde bevart, kunne ikke Roi Mandel tro sine egne øyne. Med tillatelse fra familien fikk Roi fotografere brevene, og han fikk et medlem av teamet sitt – Elisabeth Zetland – til å transkribere og oversette dem.

Elisabeth brukte måneder på å transkribere og oversette brevene. Da prosjektet var ferdig, fikk familien kopier av ovesettelsene, mens originalene ble gitt til Yad Vashem-arkivet i Jerusalem.

Opplevde historien sammen med han

Ettersom Daniele skrev i gjennomsnitt et brev per dag, fant Elisabeth seg selv til å gjennomgå opplevelsene hans sammen med han mens hun leste, transkriberte og oversatte. Hun beskriver hun den emosjonelle prosessen Daniele gjennomgikk slik: Først forvirring, og tanken på at det må ha skjedd en feil, så kjedsomhet, frustrasjon, hjertesorg og veksling mellom håp og fortvilelse. Elisabeth mener at det å skrive til sin kone og sønner hjalp Daniele med å takle de uutholdelige omstendighetene.

Det fremgår tydelig av brevene at han gradvis ble mer bevisst på at han aldri ville se familien sin igjen, og han benyttet anledningen til å gi sønnene viktige leksjoner om hvordan de skulle bli gode menn.

“ Vær gode og sanne brødre, elsk hverandre alltid. På den måten vil du gjøre meg og din kjære mor, som er et så godt menneske, lykkelige.”

Sønnene hans har etterlevd det budskapet. Dario og Vittorio har etterhvert stiftet sine egne familier, og begge to har gitt en av sine sønner navnet Daniel etter faren. De har nå 13 barnebarn til sammen.

“Vi to har tett kontakt, hver eneste dag, sier Vittorio.

En mektig arv

Daniele sine brev har etterlatt hans barn, barnebarn og oldebarn en mektig arv. Et lite glimt av opplevelsene hans i denne forferdelige perioden, og en stor hyllest til Danieles kjærlighet for sin kone og barn. Vi i MyHeritage er beæret over å ha fått ta del i å bevare disse uvurderlige dokumentene, og gjøre hans budskap om kjærlighet og håp tilgjengelig for fremtidige generasjoner.

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke vises på bloggen