Takket være MyHeritage DNA fikk jeg endelig møte min sanne far

Den faren som oppdro oss, var ikke en veldig snill mann. Han var alkoholiker og voldelig. Moren min skilte seg fra ham da jeg var 7–8 år gammel, og han flyttet til California for å slippe å betale barnebidrag.

For noen år siden tenkte søsknene mine og jeg på å bruke DNA for å finne ut om vi kunne ha halvsøsken i California. Så vi bestemte oss for å kjøpe DNA-sett og sjekke.

Vi kjøpte settene på farsdagen i 2018. Det var en spesialkampanje, så jeg kjøpte mange sett. Ett ga jeg til tanta mi, søsteren til moren min. Jeg ønsket ikke at hun skulle spytte i et prøverør, da jeg trodde det ville frastøte henne og få henne til å si nei. Derfor valgte jeg MyHeritage DNA, som bruker en kinnpinne – en mer behagelig og praktisk løsning.

Resultatene kom tilbake 3. november 2018. Sannheten er at jeg ikke fulgte med på DNA-treffene i det hele tatt, bare på etnisiteten. Jeg ble overrasket over at broren min og jeg hadde ulik opprinnelse, så jeg ringte support og snakket med en MyHeritage-representant. Jeg forklarte at noe var uklart med resultatene. Han sjekket kontoen min og veiledet meg til DNA-treff-siden.

Jeg så på resultatene: Alle søsknene mine dukket opp som halvsøsken. Jeg sa til representanten: «Å, programmet deres er feil.»

«Nei, frue,» svarte supportrepresentanten, «det er ikke feil.»

Jeg har alltid vært litt annerledes

Moren min var død, så jeg kunne ikke spørre henne, og jeg hadde ingen svar. Etter noen dager med gråt og forvirring spurte jeg tanta mi om hun visste hvem den biologiske faren min var. Det ble stille i den andre enden av telefonlinjen. Jeg skjønte at det var noe her.

Tanta mi fortalte at hun hele livet hadde trodd at jeg hadde en annen far enn de andre barna. Jeg oppførte meg annerledes og lekte annerledes. Hun sa at moren min hadde datet en mann som var mye eldre enn henne, kjent som «Dutch». Utover det visste hun ikke noe mer.

I ettertid ser jeg at jeg alltid har vært litt annerledes enn søsknene mine. Jeg har alltid hatt flinke hender, visste hvordan jeg skulle fikse ting, og jeg tilbrakte mye tid hos besteforeldrene mine. Ting begynte plutselig å bli klarere for meg.

Siden jeg ikke hadde nære DNA-treff som kunne hjelpe meg med å finne ut mer om farens side, meldte jeg meg inn i en Facebook-gruppe kalt NPE – not parent expected. Der forklarte de meg at for å få et treff må begge parter være i samme genetiske database. Så jeg tok tester hos alle mulige selskaper, lastet opp DNA-dataene mine til forskjellige databaser og ventet. Hver dag ba jeg til Gud om at jeg i det minste skulle få vite navnet på faren min – for jeg regnet med at sjansen for at han levde, over 90 år gammel, var veldig liten.

Barnebarnet mitt tilbød seg å hjelpe meg. Hun fikk alle passordene til kontoene mine og gikk gjennom all tilgjengelig informasjon. I februar fortalte hun meg at jeg hadde fått et treff med en tremenning. Med litt slektsforskning klarte hun å spore opp en 91 år gammel mann som tydelig var i slekt med meg på farens side, bosatt i Florida.

«Kan du være min biologiske far?»

Jeg skrev et brev til ham og sendte det i posten. I brevet fortalte jeg hvem jeg var og hvorfor jeg kontaktet ham: for å høre om han visste om noen som datet moren min i 1954. Jeg trodde han kanskje hadde hatt en eldre bror eller fetter som gjorde det, fordi han bare var tre år eldre enn moren min og ikke «mye» eldre.

Noen dager senere, den 21. mars 2024, ringte telefonen min. En mann var i den andre enden. Vi snakket litt først, og så spurte jeg:

Jeg spurte om han ville være villig til å ta en DNA-test. Han svarte: «Selvfølgelig, jeg har allerede fire barn. Jeg har ingenting imot å få ett til.»

Jeg hadde noen sett til overs, så jeg foreslo å sende ham ett for å sjekke om han var faren. Han var helt med på det.

Datteren min sendte settet så fort som mulig. Han tok testen og sendte den til laboratoriet. Noen uker senere, 19. april, kom det entydige resultatet: Far!

Wandas biologiske far

Et svar på mine bønner

På farsdagen bestemte jeg meg for å overraske ham, og jeg fikk møte ham for første gang.

Jeg klemte mannen jeg hadde bedt om å få vite identiteten til i 5,5 år, og jeg sang en sang for ham i kirken hans.

Jeg fikk kysse ham, klemme ham og se på fotball og golf sammen med ham. Jeg føler meg velsignet som fikk denne muligheten. Gud hører bønner.

Han er det stikk motsatte av faren jeg hadde som barn: drikker ikke, røyker ikke. Omsorgsfull, kjærlig, klemmer. Vi snakker nesten hver dag i telefonen, og han starter alltid samtalen med: «Hva er nytt i dag, kjære?»

Wanda møter sin far for første gang

Vi fant ut at legen som tok imot meg da jeg ble født, er den samme legen som tok imot hans andre barn og var familielege for oss alle. Vi bodde alle i samme by, Grand Rapids, Michigan, nær hverandre. Den nye søsteren min og broren jeg vokste opp med, jobbet på samme arbeidsplass.

Wanda og hennes far nyter tiden sammen

Nå i februar skal vi møtes igjen. Jeg skal besøke ham sammen med noen av familiemedlemmene mine og feire bursdagen hans (22. februar) med ham, og han skal feire bursdagen min (23. februar) med meg – våre første bursdager sammen! Da får vi feire med noen av hans nye familie, og han får møte noen av mine barn og barnebarn – hans barnebarn og oldebarn.

Jeg er virkelig lykkelig og velsignet. 😇

Mange takk til Wanda for at hun delte denne fantastiske historien – og sin vakre sang – med oss! Har du også gjort en utrolig oppdagelse ved hjelp av MyHeritage? Vi vil gjerne høre om det. Del det med oss via dette skjemaet eller send en e-post til stories@myheritage.com.