Hele livet trodde jeg faren min var skuespiller – så oppdaget jeg hvem han egentlig var
Jeg kunne aldri ha forestilt meg dette – ikke etter 77 år. Men bare noen dager før jul i 2024 oppdaget jeg en sannhet så utrolig at det føles som et mirakel.
En ny historie har kommet frem. En jeg ikke visste eksisterte. Og nå blir alt jeg trodde jeg visste om livet mitt, skrevet om.
Brigitta D’Souza
I mange år hadde jeg lett etter mine forfedre gjennom MyHeritage – mest for å dokumentere ting for mine fem barnebarn. Jeg begynte i 2018, brukte seks år på nøye forskning, og i høst hadde jeg egentlig tenkt å la abonnementet mitt utløpe. Jeg trodde jeg hadde funnet alt som var å finne. Men så, helt ut av det blå, dukket det opp et DNA-treff.
Det sto at jeg hadde en niese.
Brigittas DNA-treff med en niese på MyHeritage
Det var umulig. Jeg hadde ingen søsken. Jeg var enebarn.
Eller det trodde jeg.
En hemmelighet skjult i åpenlyshet
DNA-treffet var med en kvinne ved navn Susanne Heitmann, 58 år, bosatt i Hamburg – samme by som jeg bor i. Faren hennes, Heinz Husfeld, viste seg å være min halvbror. Og med den forbindelsen kom også noe enda mer oppsiktsvekkende: Mannen jeg alltid hadde trodd var min far – skuespilleren Charlo Clee – var faktisk ikke min biologiske far.
Min virkelige far var Hans Husfeld, komponist og musiker. Jeg hadde aldri hørt navnet hans før det øyeblikket.
Hans Husfeld, Brigittas biologiske far, rundt 72 år gammel
I oktober 1946 danset min mor Rosita i en teaterforestilling kalt *Fem minutter til midnatt*. Charlo, som da var mannen hennes, spilte i samme oppsetning. Musikken til revyen var komponert av Hans – og det var da jeg ble unnfanget.
Minnegjenstander fra *Fem minutter til midnatt*, inkludert programmet der Charlo og Rosita står oppført side om side til musikken komponert av Hans
Jeg fant senere ut at også Hans var gift. Jeg tror forholdet deres var kortvarig, og at min mor – fast bestemt på å bevare stabiliteten i ekteskapet og familiens respektabilitet – holdt sannheten skjult. Hun sa aldri et ord. Ikke til meg, ikke til noen. Hun tok hemmeligheten med seg i graven.
Brigittas mor Rosita i sine senere år. Bak henne henger plakaten fra *Fem minutter til midnatt* og et bilde av ensemblet, begge vist nedenfor
Men sannheten har en måte å komme frem på – selv etter mange tiår.
Han var der hele tiden
Jeg har fortsatt plakaten fra *Fem minutter til midnatt*. Den har hengt over skrivebordet mitt i 40 år. Jeg elsket den som et vakkert minne fra foreldrenes arbeid. Først nylig gikk det opp for meg at mannen som komponerte musikken, han hvis navn står ved siden av min mors på plakaten, var min far.
Han hadde vært der hele tiden, rett foran meg.
Plakaten fra *Fem minutter til midnatt*. Hans Husfelds navn står i rødt til venstre under «Musik»
Det finnes også et fotografi jeg alltid har hatt – et bilde av min mor på scenen med Charlo. Nå vet jeg at Hans også er med på det bildet. Jeg visste ikke engang hvilken forestilling det stammet fra før jeg begynte å avdekke alt dette.
Ledetrådene var der hele tiden – jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle lese dem.
Og så var det ansiktet. Hele den nye familien min sa: «Å, du ligner sånn på Hans Husfeld.» Jeg er enig. Det er tydelig – selv da jeg var baby. Jeg lignet aldri på Charlo, og jeg lurte alltid på hvorfor. Nå har jeg endelig svaret.
Musikken lå i blodet mitt
Kanskje det mest rørende av alt var dette: Jeg kommer fra en lang slekt av musikere. Min bestefar, Ernst Heinrich Husfeld, var førstefiolinist ved Hamburg Statsopera.
Faren min, Hans, spilte både fiolin og piano. Faren hans før ham, Christoph, var også musiker.
Hans spiller fiolin
Hans spiller piano
Og jeg? Jeg drev en musikkskole i Hamburg i over 50 år. Jeg hadde lærere fra hele verden som underviste der. Jeg underviste selv barn i piano, fløyte og gitar. Alltid nybegynnere, alltid med kjærlighet.
Men jeg studerte ikke musikk – jeg studerte pedagogikk. Jeg pleide å spørre meg selv: «Hvorfor driver jeg en musikkskole? Hvor kommer det fra?»
Nå forstår jeg. Det lå i meg hele tiden. Det lå i blodet mitt.
Enda mer utrolig er det at da jeg åpnet musikkskolen i 1969, åpnet min biologiske far en restaurant rett ved siden av. Vi må ha gått forbi hverandre utallige ganger. Vi levde livene våre side om side, uten å ane. Det gir meg gåsehud å tenke på.
Fra stillhet til tilhørighet
I dag har jeg to halvsøstre: Sabine, som er 70, og Hella, 79. Jeg har møtt dem begge. Min halvbror Heinz er død, men jeg har fått kontakt med døtrene hans, Susanne og Birgit. Én etter én har jeg møtt mennesker jeg aldri visste jeg var knyttet til – og likevel følte jeg umiddelbart en nærhet.
Fra venstre: Brigittas niese Susanne, søster Hella, Brigitta, søster Sabine og niese Birgit
Sønnene til Sabine og Susanne tok også DNA-tester gjennom MyHeritage, og alt stemte. Vitenskapen bekreftet det hjertet mitt allerede hadde begynt å forstå.
Jeg er ikke sint på moren min. Jeg tilgir henne. Jeg bærer ingen bitterhet. Jeg bærer Charlo i hjertet mitt. Han oppdro meg, han var der. Men nå er det mer å holde fast ved. Nå vet jeg hvor jeg kommer fra.
Lengselen min, mors lengsel – avstanden jeg følte til Charlo – alt gir mening nå. Lengselen jeg ser i ansiktet til Hans på gamle fotografier, speiler uttrykket mitt. Det var lengselen til to mennesker, kanskje kortvarig forelsket, som skapte et liv sammen i det skjulte.
Den delte lengselen føles nå forløst. Det jeg har oppdaget, er mer enn nye slektninger – det er sammenhengen som gir livet mitt form. Etter så mange år forstår jeg ikke bare hvor jeg kommer fra, men også hvorfor jeg er den jeg er.
En stor takk til Brigitta for at hun delte denne fantastiske historien med oss! Hvis du også har gjort en utrolig oppdagelse gjennom MyHeritage, vil vi gjerne høre om den. Del den med oss via dette skjemaet eller send oss en e-post på [stories@myheritage.com](mailto:stories@myheritage.com).
