Svein Inge Jørgensen – Jeg fant endelig min biologiske far – én dag etter at han gikk bort
Fra ung alder følte jeg at noe ikke stemte – at folk så på meg annerledes, at alle rundt meg så ut til å vite noe om meg som jeg selv ikke visste.
Svein Jørgensen
Min barndom var langt fra enkel. Moren min jobbet på et cruiseskip, og bare noen måneder etter at jeg ble født, overlot hun meg til en eldre, barnløs tante og onkel som skulle oppdra meg, mens hun ofte var fraværende i lange perioder på grunn av jobben sin.
I tillegg utviklet jeg rundt ettårsalderen alvorlig astma, noe som førte til lange sykehusopphold. Dette pågikk i mange år, hvor jeg ofte ble satt i isolasjon, slik det var vanlig på den tiden.
Jeg visste at denne mannen ikke kunne være faren min
Da jeg var liten, rundt tre år gammel, giftet moren min seg med en mann som jeg antok var faren min. Men selv om de fikk meg til å tro dette, var det noe inni meg som hele tiden hindret meg i å akseptere det. Han var en kald og voldelig mann, noe som etterlot meg ingen tvil om at han ikke elsket meg og påførte meg mye lidelse. Utover alt dette, var det ikke ett eneste bånd mellom oss. Ingenting som kunne få meg til å føle, eller tro, på noen måte, at denne fryktelige mannen faktisk var faren min.
Da jeg var 11 år, ble en av naboene våre, en streng gammel dame, sint på meg. Blant alle de harde ordene og fornærmelsene hun kastet etter meg, kalte hun meg også en «drittsekk.» Det var slik sannheten begynte å gå opp for meg.
Fordi jeg svarte frekt til henne, gikk hun og klaget til mannen jeg trodde var min far. Da han truet med å straffe og slå meg, som han alltid gjorde, så jeg det som en mulighet til å konfrontere ham en gang for alle. Jeg sa til ham at han ikke var min far, og derfor hadde han ingen rett til å straffe meg eller blande seg i livet mitt. Uttrykket i ansiktet hans etterlot ingen tvil om at jeg hadde rett. Det var sannheten. Han var ikke min far.
På jakt etter min ekte far
Jeg fortsatte å bo hjemme, men jeg var egentlig ute på gatene mesteparten av tiden. En gateunge, som kom i trøbbel og hang med de gale folkene. Jeg var fylt med konstant sinne og tristhet. Jeg følte meg avvist, utelatt, ensom og bedratt.
På den tiden hadde ikke moren min jobbet på flere år fordi hun hadde blitt alvorlig syk med multippel sklerose. Tilstanden hennes forverret seg raskt, og hun ble sengeliggende og kommuniserte knapt. Jeg ble boende hjemme fordi jeg hadde en yngre bror og søster, morens barn med den forferdelige mannen som ikke var min far – og jeg ville beskytte dem fra ham så mye jeg kunne.
Moren min døde da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Før hun døde, da hun fortsatt var i stand til å kommunisere litt, fortalte hun meg navnet på mannen som er min far.
Denne informasjonen hjalp meg i prosessen med å finne min ekte far. Blant annet prøvde jeg å forske på og samle informasjon om de som hadde jobbet med moren min gjennom årene på rederiet, og jeg fikk hjelp av venner til å spre historien hans for å samle inn så mye informasjon som mulig.
Hvordan kunne dette være min far?
Flere år etter at moren min døde, da jeg var 30 år gammel, mottok jeg et brev fra en kvinne som hevdet å være min halvsøster. Navnet hun nevnte var nøyaktig det navnet moren min hadde gitt meg før hun døde.
Jeg nølte ikke: Jeg reiste raskt med min kone for å møte faren min og mine nye søstre. Men bare noen minutter inn i møtet hadde jeg en følelse av at denne mannen ikke kunne være faren min, og da hvisket til og med min kone til meg: «Han kan ikke være faren din. Han er ikke som deg i det hele tatt.»
Fra deres side begynte den nylig funnede faren og søstrene mine umiddelbart å opptre som om de var familien min på alle måter. Faren min fortalte meg at han hadde kjent moren min da de jobbet sammen på cruisebåten. Det viste seg at han i årene frem til jeg var 18, pleide å sende penger til moren min for å bidra til min oppvekst.
Dette plaget meg enda mer. Jeg kunne ikke forstå hvordan en far kunne være tilfreds med bare det, og ikke ønske mer. Hvordan kunne han ikke ønske å møte meg, å se meg vokse opp? Han innrømmet også at han visste om den vanskelige oppveksten min, at partneren til moren min hadde gjort livet mitt miserabelt — men til tross for dette, hadde han aldri tatt kontakt eller forsøkt å hjelpe.
Søket fortsetter
Forbindelsen mellom oss fortsatte, men det gjorde også min søken etter sannheten. Jeg prøvde alle mulige veier. Jeg kontaktet til og med morens gamle venner, kvinner i 80-årene og eldre, og de forsøkte å hjelpe meg med å finne informasjon.
For ni år siden, i september 2015, ble jeg medlem av MyHeritage for å forske på min familiehistorie. Jeg undersøkte slektstreet mitt grundig, samt treet til den nye familien jeg hadde oppdaget. Noen år senere tok jeg også en DNA-test. Det var ganske overraskende, men alle treffene jeg fikk pekte bare mot morsiden. Hvert treff og hver bit informasjon jeg kryssrefererte, ledet meg bare dit.
Overraskende nok var det som viste seg å være betydningsfullt, mangelen på et treff. En av søstrene mine på den antatte farens side tok en DNA-test — og det var ingen treff mellom oss. Jeg innså igjen at instinktene mine hadde vært helt riktige fra starten av. Jeg likte, og liker fortsatt, de antatte søstrene mine, som var snille og generøse mot meg. Jeg bryr meg fortsatt om dem og angrer på skuffelsen som ble forårsaket, men reisen for å avdekke min virkelige fars identitet måtte fortsette.
Endelig, det virkelige svaret
Så, i juni i fjor, kom vendepunktet jeg hadde ventet på i alle disse årene: Jeg mottok et nytt DNA-match med en kvinne som var to år yngre enn meg.
Ifølge matchen virket hun å være min halvsøster.
Jeg søkte henne opp på Facebook, og fant umiddelbart et innlegg hun hadde delt dagen før:
«Vår kjære far og svigerfar døde plutselig i morges. Han, og hans utallige og fargerike historier, vil bli dypt savnet.»
I det øyeblikket jeg leste de ordene, og spesielt beskrivelsen av mannen som en historieforteller, fikk jeg for første gang i mitt liv en tydelig følelse av at jeg hadde funnet min far. At dette endelig var det virkelige svaret. Og jeg mistet ham med én dag.
Svein’s far.
Jeg bestemte meg for å vente litt før jeg tok kontakt med søsteren min, og i mellomtiden lette jeg etter informasjon om faren hennes. Alt jeg leste føltes som om jeg leste om meg selv.
Da jeg endelig ringte, hadde søsteren min nettopp spredt farens aske i havet. Da hun ringte meg tilbake, innså jeg at hun ikke hadde noen intensjon eller forventning om å finne meg, eller noen nær slektning hun ikke visste om. Datteren hennes hadde kjøpt et DNA-sett til henne som gave.
Hun var overbevist om at faren hennes, Ragnar Fredrik Tonder, ikke visste at jeg engang eksisterte. Hun vokste opp som enebarn, og faren uttrykte alltid anger over at han ikke hadde en sønn. Han hadde alltid drømt om å ha en sønn som han kunne gjøre «gutteting» sammen med.
Han var kaptein på et skip, og under utdannelsen sin tilbrakte han to måneder på det samme skipet hvor moren min jobbet.
Å knytte bånd med min søster og minnene om faren min
Jeg inviterte søsteren min til å besøke meg i Spania, hvor jeg har tilbrakt mye tid de siste årene fordi været er bra for helsen til min kone. Til min glede kom hun på besøk i løpet av noen dager, og vi hadde en fantastisk tid sammen.
Hun elsker Spania, og faren min elsket også Spania. Han pleide å besøke landet om vinteren. Han bodde et sted omtrent 25 minutter fra der jeg bor nå. Ikke langt fra meg er det en Sjømannskirke som jeg har besøkt mange ganger. Inne i kirken er det et stort skipsanker som alltid har imponert meg — og det viser seg at faren min donerte det ankret.
Fra alle historiene, bildene og reaksjonene jeg får fra de som kjente faren min, er likheten mellom oss utrolig. Vi er den samme typen mennesker. Havelskere, historiefortellere.
Min fars bror, som er 85 år gammel, snakket med meg, og etter fem minutter brast han i gråt. Han sa til meg: «Jeg føler at jeg snakker med broren min. Du har samme stemme og samme måte å snakke på.» Søsteren min fortalte meg også at kroppsspråket vårt, ansiktsuttrykkene og reaksjonene våre er veldig like. Alt er likt.
Hun har fortalt hele familien om meg, og jeg føler en sterk tilknytning til hver og en av dem. Alt falt på plass. Jeg føler det ikke bare emosjonelt, men også fysisk.
Jeg gikk glipp av faren min med bare én dag. Det er vanskelig å tro at jeg var så nær. Men likevel, i en alder av 63, har jeg for første gang opplevd ekte indre ro.
Tusen takk til Svein for at han delte sin bittersøte historie med oss. Hvis du også har gjort en utrolig oppdagelse på MyHeritage, vil vi gjerne høre om det! Del den gjerne med oss via dette skjemaet eller send oss en e-post på stories@myheritage.com.
