Tyske navn: Hvorfor Stine egentlig heter Anna Christina
Denne bloggposten er skrevet av den anerkjente slektsforskeren James M. Beidler. Han arbeidet tidligere som journalist for German Life Magazine og har skrevet en rekke bøker om slektsforskning, tyske kilder og hvordan man søker etter slektninger i Tyskland. Han skriver også spalten «Røtter og grener» for Family Tree University.
Navn er et naturlig utgangspunkt for slektsforskere. Man kan tyde mye fra navn. Men tyske navn har en særegen signatur …
Som med så mange andre deler av tysk slektsforskning, er det store forskjeller mellom navnetradisjonene før og etter den første utvandringsbølgen til Amerika (som varte til den amerikanske uavhengighetskrigen i 1776) og den andre bølgen fra 1800 til Andre Verdenskrig.
Fra da kirkebøkene ble innført (rundt 1500) og frem til slutten av den første bølgen, ble de fleste tyske barn gitt to navn. For gutter var fornavnet nesten alltid Johann eller Hans. For jenter var det som regel Anna eller Maria. Disse vanlige navnene ble ofte ikke engang nevnt i kirkebøker eller andre registre – og de fleste brukte bare navn nummer to: Rufnamen som de kaller det i Tyskland som betyr kallenavn.
Unntaket fra regelen var navnene Johannes/Hans og dobbeltnavnet Anna Maria, som ble brukt alene.
Om vi ser isolert på kallenavnene Rufnamen, var det tydelige forskjeller mellom navnetradisjonene i katolske og i protestantiske familier. Katolikkene kalte oftest opp barna sine etter helgenene (også mer ukjente helgener som for eksempel sankt Gudula, som ble et veldig populært navn i deler av områdene rundt Rhinen). Protestantene derimot, kalte ofte barna sine opp etter personer i det gamle testamentet.
Les mer: Globale navnemønstre og navnetradisjoner
Når vi leser kirkebøkene og andre dokumenter, er det derimot viktig å merke seg at det ikke bare var de første fornavnene Johann, Hans, Anna eller Maria som ble utelatt fra registrene. Ofte vil nedtegnelsene faktisk bare vise en forkortet versjon av kallenavnet. Og forkortelsene er ikke nødvendigvis like lett å forstå, da det er andre stavelsen som ble brukt. Christina ble for eksempel forkortet til Stin, Katharina ble Trin, Sebastian ble Bastian – og Nicklaus ble Klaus (og ja, i denne tradisjonen er det lett å se at Hans kommer fra Johannes.).
Om vi ser på den første bølgen av tyske immigranter til Amerika, ser vi at de fleste av dem fortsatte å bruke kallenavn (spesielt de som ble døpt rundt 1800), men dette endret seg over tid. Dette er spesielt synlig blant dem som ble døpt Johann Friedrich, og som til daglig gikk under navnet Friedrich eller Frederick – men på offisielle papirer og på gravsteiner ble kalt John F.
Det var også et skifte i navnetradisjonen blant tyskere i Europa etter 1800. Det begynte å bli mere vanlig å gi tre fornavn ved dåp. Dette ble først adoptert av katolikkene, men protestantene fulgte snart etter.
Som tidligere var det derimot vanlig å kun bruke ett av navnene til daglig. Og dessverre for oss slektsforskere; det er ingen regel som sier hvilket av navnene – eller hva slags kombinasjon av de tre – som de brukte selv.
Les mer: Kuriøse etternavnstradisjoner
I tiden rundt den amerikanske borgerkrigen var det på moten å gi et barn sin mors pikenavn som et mellomnavn. Dette ble også tatt opp av voksne – som ofte tok sin mors pikenavn som mellomnavn – selv om de ikke hadde blitt døpt med det.
Når den andre bølgen av tyske immigranter kom til Amerika, var det vanlig å bruke den forkortede versjonen av daglignavnet – som for eksempel Mina i stedet for Wilhelmina. Etter hvert ble det også mer vanlig å bruke forkortelser i folketellinger, skatteregistre og andre offisielle dokumenter. Det var nå mer vanlig å bruke mer engelskklingende navn eller forkortelser, som for eksempel William eller Bill i stedet for Wilhelm, eller Margaret eller Peg i stedet for Margaretha.
James M. Beidler sammen med Baerbel Johnson fra FamilySearch, en av verdens mest anerkjente tyske slektsforskere, ved Familiehistorie-biblioteket i Salt Lake City.
Når det kommer til å følge et navnemønster knyttet til rekkefølgen som barna ble født i, er dette et fenomen som kun fant sted lokalt i Tyskland. Dersom et barn døde, var det vanlig at neste barn i storfamilien fikk samme navn som avdøde. Det er forekomster der to barn i den utvidede familien ble oppkalt med samme navn – noe som naturligvis kan skape forvirring for slektsforskere: Man vet navnet på personen, og vedkommendes besteforeldre – men man mangler bekreftelse på hvem som var foreldrene.
Dersom du ser nærmere på navnetradisjonene som ble brukt i Tyskland over tid, kan du enkelt sortere ut alle Johann’ene fra den første immigrasjonsbølgen – og samtidig holde et øye åpent når det kommer til kombinasjonene og forkortingene som ble mer vanlige under den andre immigrasjonsbølgen.
