Kuriøse etternavnstradisjoner

Etternavn eller familienavn er den delen av en persons navn som går i arv, eller blir gitt i henhold til tradisjoner eller skikker. Men hvordan man får et etternavn, og hvordan de blir videreført, avhenger av skikker og tradisjoner.

Norge, Sverige, Finland og Danmark:
I Skandinavia og Norge brukte man tradisjonelt fornavn og patronym. Først i høymiddelalderen begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn, som likevel normalt ikke ble brukt til daglig. Fra 16- og 1700-tallet ble dette stadig vanlig i norske borgerlige bymiljøer, inspirert av utviklingen i Danmark.

På landet tok  mange i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Rundt 1900 ble disse navnene faste, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng.

I Norge har rundt 70 prosent av befolkningen et gårdsnavn til etternavn. 24 prosent har et -sen-navn, mens de øvrige har ulike typer utenlandske navn.

Først med navneloven i 1923 ble det påbudt å ha fast slektsnavn i Norge. Du kan lese mer om den norske navneloven og norske navnetradisjoner her.

De fleste finske etternavn har sitt opphav i gårdsnavn. De fleste av disse slutter på -nen, som angir at det opprinnelig viste til tilhørighet til en gård. Eksempler er Vilippunen, Häkkinen, Halonen, Lipponen og Räikkönen.

Engelsktalende land
De fleste engelske etternavn kommer fra étt av seks forskjellige opphav:

• Yrker: Smith (smed), Baker, Archer (bueskytter), Cooper (tønnebinder)
• Personlige karakteristika: Short (liten), Brown (brun[-håret]), Whitehead (hvithåret)
• Geografiske formasjoner: Hill (ås), Rivers (elver)
• Stedsnavn: London, Newcastle
• Navnet på et gods (innen adelen)
• Patronymer eller klansnavn: Richardson, Johnson; MacDonald, Forbes

En mindre vanlig type etternavn er de av religiøs opprinnelse, som Bishop, Abbot, Priest osv., som normalt indikerer at en av forfedrene arbeidet for en biskop, abbed eller prest.

I USA har mange afro-amerikanere spesielle etternavn, fordi deres forfedre som ble brakt til landet som slaver gjerne fikk eiernes etternavn. Mange frigitte slaver valgte å skifte navn ved å lage sine egne, eller ved å ta navn med tilknytning til Afrika eller sin religion.

Filippinene
Det var først på midten av 1800-tallet at man begynte å standardisere etternavn på Filippinene. Innfødte hadde da i liten grad etternavn, mens andre hadde tatt i bruk mer eller mindre tilfeldige etternavn av religiøs karakter, som de los Santos eller de la Cruz.

I 1849 bestemte den spanske guvernøren Narciso Clavería y Zaldúa at det måtte bringes orden i navneskikkene, og Catálogo Alfabético de Apellidos («Den alfabetiske katalog over etternavn») ble laget. Mange av etternavnene i den kom fra spanske navneskikker, men det var også en del hentet fra filippinske språk.

Navnene ble tildelt etter forskjellige metoder, og kunne være nokså tilfeldig. Noen områder fikk tildelt en rekke navn som begynte med samme forbokstav; for eksempel har de fleste innbyggerne på øya Banton i provinsen Romblon etternavn som begynner på F, som Fabicon, Fallarme, Fadrilan og Ferran.

På grunn av denne tildelingen av navn betyr ikke et spansk navn nødvendigvis at personen har spanske aner. I noen avsidesliggende områder har etternavn aldri blitt tatt i bruk.

Irland
Mange irske etternavn er av gælisk opprinnelse, og kommer fra forfedres navn, kallenavn eller beskrivende navn.

I den første gruppen finner man for eksempel McMurrough og McCarthy som kommer fra fars navn, eller O’Brien og O’Toole som kommer fra eldre slektsnavn eller klansnavn.

Blant etternavn som kommer fra kallenavn finner man O’Doherty (fra dochartaigh, «ødelegger»), Garvery (fra garbh, «røff») og Manton (fra mantach, «tannløs»).

Svært få gæliske etternavn kommer fra stedsnavn, og blant de sjeldne eksemplene man har dreier det seg gjerne om et for- eller etternavn som har blitt et stedsnavn og som så i en forvansket form har blitt tatt i bruk som etternavn igjen.

I noen områder er enkelte etternavn meget utbredt, fordi svært mange familier tilhørte samme klan. Man har da ofte brukt et tillegg til etternavnet, gjerne en yrkesbetegnelse.

I irsktalende områder er det fortsatt mange som følger en gammel skikk med å legge til farfars og eventuelt også farfars fars navn. Eksempler på dette er Mike Bartly Pat Reilly (Mike, sønn av Bartholomew, sønn av Pat Reilly), John Michel John Oge Pat Breanach (John, sønn av Michel, sønn av unge John, sønn av Pat Breanach).

Italia
De fleste italienske etternavn kommer fra latin, men det er også mange av spansk, fransk, tysk, normannisk og sveitsisk opprinnelse. Fra det 14. århundre ble det vanlig å legge til et ekstra etternavn, men dette har i stor grad bortfalt.

De vanligste opphavene til italienske etternavn er:

• Patronymer: Francesco di Marco («Frans, sønn av Markus»), der di Marco har blitt et slektsnavn
• Yrker: Fabbri (smed)
• Personlige karakteristika: Forte («sterk»)
• Geografiske navn: Romano («fra Roma»)

Hellas
Mange greske etternavn har sitt opphav i yrker eller karakteristika. En av de mest vanlige er forstavelsen Papa-, som viser at man er etterkommer av en prest.

Det er også en rekke patronymer som er tatt i bruk som etternavn. Disse har forskjellige ledd avhengig av hvor man kommer fra:

• -poulos (Peloponnes)
• -idis (Pontos)
• -akis (Kreta)
• -atos (Det ioniske hav)
• -ellis (Lesbos)
• -ides (av antikk opprinnelse)

Spansktalende land
I middelalderen utviklet det seg et navnesystem i Spania hvor man brukte patronymer som senere utviklet seg til familienavn som gikk i arv.  Man finner også navn som har oppstått fra yrker, som Molinero (møller) og Guerrero (kriger); personlige karakteristika, som Delgado (tynn) og Moreno (mørk) eller geografiske navn som Alemán (tysk).

Det utviklet seg etterhvert også en skikk som er særegen for spansktalende land, hvor de fleste har to etternavn. Det første er farens første etternavn og det andre er morens første – det vil si farfars og morfars etternavn. For eksempel Rodrigo, sønnen til Juan Álvarez Rodriguez og Maria Lopez Gonzalez, vil hete Rodrigo Álvarez Lopez. Hans barn vil i sin tur arve navnet Álvarez fra ham.

Portugisisktalende land
Portugisiske etternavn minner om spanske, men har motsatt rekkefølge, det vil si morens først og så farens.

Det er heller ikke uvanlig at man tar fire etternavn, to fra moren og to fra faren, som gjerne kombineres med to fornavn. I Brasil er det vanligere med bare ett etternavn, selv om hovedregelen er den samme som i Portugal.

En del vanlige etternavn kommer fra patronymer, som Gonçalves (sønn av Gonçalo), Fernandes (sønn av Fernando) og Nunes (sønn av Nuno). Portugisiske navn alfabetiseres gjerne etter farens etternavn, det vil si det siste navnet – man sorterer dermed etter samme metode som for spanske etternavn, men den motsatte rekkefølgen får konsekvenser. Så her er det viktig å holde tunga rett i munnen! 🙂

Denne artikkelen er en forkortelse av en lengre artkkel publisert på Wikipedia, som gir en dypere oversikt over tradisjoner og regler for etternavn i forskjellige land.