Pia fant endelig sin biologiske far etter 58 år med hjelp fra MyHeritage
Jeg hadde aldri en far. Men etter 58 år, i mai 2024, fikk jeg en tekstmelding som forandret alt:
Pia, Jeg tror at jeg er din pappa.
Min historie begynner høsten 1965, da moren min møtte min biologiske far for et kort eventyr. Hun var da 19 år og bodde allerede sammen med sin kommende ektemann, som var 16 år eldre enn henne. Kort tid etter oppdaget hun at hun var gravid. Jeg vet ikke om hun visste sannheten om hvem faren var, men på 60-tallet var det ikke akseptert for en kvinne å være gravid og ugift. Så hun antok at kjæresten hennes var faren, og i januar 1966 giftet de seg.
Jeg ble født 19. juli 1966 i Lund, Skåne. Moren min hadde akkurat fylt 20. Ekteskapet varte ikke lenge – de ble skilt da jeg var 18 måneder gammel. Mannen jeg ble fortalt var faren min, tok meg aldri til seg, og etter fylte fem år så jeg ham aldri igjen.
Jeg vokste opp med flere stefedre, men ingen av dem ble egentlig en farsfigur for meg. Stefaren min og moren min kranglet av og til. Det var under en av disse kranglene at han plutselig sa at mannen jeg trodde var faren min, mest sannsynlig ikke var det. Jeg var 15 år gammel, og jeg konfronterte moren min med dette.
Vi hadde ikke noe navn for min ekte far
Moren min innrømmet at mannen hun hadde hatt en kort affære med, faktisk kunne være min biologiske far. Hun hadde ikke noe navn på ham – det hadde vært en kort natt. Da hun fortalte meg dette, tenkte jeg ikke så mye på det. Først senere, da jeg fikk egne barn, begynte jeg å ville finne ut hvem deres bestefar var.
Det var starten på vår reise for å prøve å finne faren min.
En søken som varte i flere tiår startet
Vi startet søket på 90-tallet, men det var ikke mye å gå etter. Moren min nevnte at han kunne ha vært en postmann i Halmstad som midlertidig jobbet på postkontoret i Lund. Men der stoppet sporene. Postkontoret hevdet taushetsplikt, og å gå videre med saken ville ha krevd advokater og rettslig involvering. Vi hadde verken de økonomiske midlene eller nok detaljer til å forfølge det videre. Der gav vi opp.
Likevel sa moren min ofte at hun ønsket at jeg kunne møte ham. Gjennom årene la hun merke til at jeg lignet på ham. Hun husket ikke navnet hans, men hun husket ansiktet hans.
Min mann forsto hvor stort savnet mitt var
Søket vårt stanset opp, og livet gikk videre uten en far. I 2018 giftet jeg meg med mannen min, Thomas. Jeg hadde fortalt ham alt om søket mitt. Ett år etter at vi giftet oss, ga han meg en DNA-test til bursdagen min.
Thomas sa at han håpet det ville hjelpe meg å finne svar. Han har to døtre og kunne ikke bære tanken på å ikke være der for dem. Han forsto hvor mye jeg hadde savnet.
Den 13. august 2019 ble DNA-testen min registrert hos MyHeritage. I begynnelsen sjekket jeg ivrig hver uke om en far hadde dukket opp for meg. Men det var ingen resultater på flere år. Etter hvert glemte jeg det.
Meldingen som endret alt
Så, i mai 2024, fikk jeg en tekstmelding som forandret livet mitt. Det var fra en mann som sa at han hadde matchet med meg og trodde han kunne være min biologiske far.
Den tidlige sommeren var turbulent, men spennende. Vi møttes to ganger, og følelsen av å klemme min egen far for første gang var magisk. Jeg så så mye av meg selv i ham. Jeg oppdaget også to halv-søsken, en av dem har jeg nå møtt.
Det er begynnelsen på et forhold som jeg ydmykt tror vil fortsette å vokse, selv etter 58 år uten en far. For ham også er det en tilpasning – han visste aldri at jeg fantes. Jeg er takknemlig for endelig å vite hva han heter, og at han har ønsket meg velkommen inn i livet sitt.
Det var min far som fant meg
Når jeg skriver dette, har julen nettopp passert, og jeg har sett tilbake på alt som har skjedd i 2024. Det største, selvfølgelig, har vært at det var min far som fant meg. De siste månedene har styrket min følelse av identitet. For eksempel har jeg fått vite at diabetes er arvelig i familien — min biologiske bestemor hadde det også.
Hele min eksistens har fått ny mening og svar. Jeg forstår nå hvorfor jeg valgte å flytte tilbake til Skåne etter å ha tilbrakt 30 år i Norrland. Noe har alltid trukket meg mot Sør-Sverige, selv om jeg ikke visste.
Jeg er endelig noens datter
Pias første bursdag, da hun fikk en vekkertelefon fra faren sin.
Jeg ble så rørt over vårt nye forhold at jeg ønsket å gjøre det offisielt. Jeg kontaktet tingretten for å saksøke boet til mannen jeg var lovlig registrert som datter til. En rettsmedisinsk undersøkelse, inkludert en ny DNA-test, ble gjennomført som en del av den rettslige prosessen. Resultatene bekreftet det MyHeritage-testen hadde vist: Min nylig funnede far er 99,999 % min biologiske far. Den opprinnelige MyHeritage-testen var veldig pålitelig.
Jeg har til og med tatt farsnavnet hans. Det er første gang jeg har tatt et etternavn som føles som mitt eget. Jeg har vært foreldreløs siden 2004, da moren min døde, men i år, 20 år senere, fikk jeg en far. Magisk.
Det føles litt trist å tenke på hvor mye tid vi har gått glipp av. Jeg undrer meg på hvordan begge livene våre kunne vært annerledes om han hadde visst. Men jeg er utrolig takknemlig for at han har tatt meg så varmt imot. Vi møtes, prater og blir kjent med hverandre, og jeg kunne ikke vært lykkeligere. Jeg er endelig noens datter.
Mange takk til Pia for at hun delte sin fantastiske historie med oss! Hvis du også har gjort et livsforandrende funn takket være MyHeritage, vil vi gjerne høre om det. Vennligst send det til oss via dette skjemaet, eller send oss en e-post på stories@myheritage.com.
