Pappa lette etter sitt savnede barn i Japan hele livet – jeg fant ham takket være MyHeritage

Helt siden jeg var en liten jente, visste jeg at det manglet en bit i familien min.

Min far, John Vierra, som tjenestegjorde i ulike grener av det amerikanske militæret, var stasjonert i Japan tidlig på 1950-tallet. Som menig og flysoldat (Airman Third Class) tjenestegjorde han i marinen, marinkorpset og luftforsvaret, som en del av det sterke amerikanske nærværet i området til støtte for Koreakrigen. Japan var fortsatt preget av ettervirkningene etter andre verdenskrig og stod under okkupasjon av de allierte styrkene, ledet av USA. Landet fungerte som et viktig logistisk og strategisk knutepunkt for USA og FN-styrkene under konflikten.

Mens han var i Japan, møtte faren min en ung japansk kvinne, og de forelsket seg. De vurderte til og med å gifte seg. Hun ble gravid, og faren min måtte, som en del av tjenesten, reise videre mens hun fortsatt var gravid. Ikke lenge etter kom han tilbake til Japan og lette etter henne — og fant henne. Men hun hadde forandret seg. Faren hennes og/eller andre familiemedlemmer hadde overbevist henne om å kutte all kontakt. På grunn av stigmaet og samfunnets normer den gang ble det sett på som skandaløst å få barn med en amerikansk soldat, særlig fordi barn av blandet rase ofte ble utsatt for sterk diskriminering. Hun fortalte faren min at hun hadde født en jente og hadde satt henne bort til adopsjon, men i virkeligheten hadde hun fått en gutt: min bror. Faren min trodde hele livet at han hadde en datter der ute, og han lette etter henne i årevis, uten hell.

Han vendte tilbake til USA og møtte til slutt moren min, Shirley, som hadde en sønn — broren min James — fra et tidligere ekteskap. Jeg ble født i 1954 i Santa Cruz. James døde dessverre i 2000.

Etter tjenesten jobbet faren min som ingeniør, hovedsakelig i Westinghouse Electric Corporation. Han var utrolig dyktig til å reparere alt – en ekte altmuligmann.

Men han kom seg aldri etter tapet han opplevde før han møtte moren min. Jeg så faren min gråte mange ganger gjennom livet, fordi han aldri klarte å finne barnet sitt. Han fikk aldri fred i sjelen.

Han døde i 2003, fortsatt med et knust hjerte, etter en lang kamp mot multippel sklerose. Det har alltid tynget meg at han aldri fikk lege det såret.

Sharons far, John, i sine eldre år

En uventet oppdagelse

I 2022 tok en kusine av meg en DNA-test hos MyHeritage, og en dag ringte hun meg med overraskende nyheter: hun hadde funnet en slektning i Japan. «Charlene,» sa jeg, «visste du ikke at faren min hadde et barn i Japan?» Jeg trodde hun visste det. Og så kom sjokket: hun sa, «Vel, hvis det stemmer, ser det ut som vi har funnet niesen din. Det betyr at faren hennes er broren din.»

Først trodde jeg det ikke. Jeg sa: «Jeg har ikke noen bror, jeg har en søster.» Men bevisene virket uomtvistelige. Gjennom MyHeritage DNA hadde Charlene funnet farens lenge savnede barn.

Akihiko, min bror, ble født i 1952, men hadde hele livet fått høre at hans amerikanske far hadde forlatt ham. Moren hans nevnte aldri faren, og fortalte ham først som voksen at han var død.

Til tross for en vanskelig og trist barndom tok Akihiko høyere utdanning og oppnådde stor suksess. Han studerte geofag, tok en doktorgrad i geofysikk i ung alder, og ble professor med spesialisering i seismologi, geodesi og tsunamiforskning. Han besøkte ofte California i forbindelse med arbeid og forskning – uten å vite at hans biologiske familie var så nær. Han pensjonerte seg fra full akademisk forskning som 65-åring.

I 2022 bestemte datteren hans, Naima, seg for å ta en DNA-test – uten å si det til Akihiko – for å finne ut mer om sin amerikanske bestefar. Da koblingen til Charlene dukket opp, foreslo Charlene at jeg skulle ta en DNA-test for å bekrefte det, og hun hadde allerede en test klar til meg. Jeg tok testen, og den viste at Naima faktisk er niesen min. Da det ble klart at faren hennes er broren min, bestemte Naima seg for å fortelle det til Akihiko.

«Helt siden jeg var liten, har jeg følt meg forlatt av faren min. Derfor ble jeg fylt med blandede følelser,» sier Akihiko. «Det er vanskelig å beskrive hvor tøft det var å være et barn med japansk og amerikansk bakgrunn i Japan på 50- og 60-tallet, da mobbing og diskriminering var vanlig.»

Jeg fikk fortalt broren min sannheten: at faren vår aldri sluttet å lete etter ham, og at han elsket ham veldig høyt.

«Jeg ble fullstendig og fullkomment overrasket over det hun fortalte meg,» sier Akihiko. «Det var vanskelig å tro at det var sant, for jeg har ikke visst noe om faren min i løpet av hele livet, i 69 år.» Han ble dypt rørt over å høre at foreldrene mine hadde prøvd å finne ham i så mange år. «Det er trist at de ikke fant meg da jeg var barn,» sier han. «Det ville ha endret hvordan jeg følte meg opp gjennom oppveksten – som uønsket, forlatt av faren min. Det som gjorde meg mest trist, var å høre at faren min aldri visste at han hadde en sønn, og døde uten å få møte ham.»

Men han er svært glad for å vite at faren vår tenkte på ham hele tiden og så gjerne ville finne ham – og at vi endelig fant hverandre.

Å fylle hullene

Da vi møttes første gang på flyplassen, løp vi mot hverandre, klemte og kysset som om vi hadde kjent hverandre hele livet.

Båndet vi knyttet føltes umiddelbart og dypt. Det er nesten som vi har vokst opp sammen – det føles sånn, for vi står hverandre så nær. Jeg la straks merke til at han ligner på pappa også. Det er helt utrolig. Han kaller meg «min søte lillesøster» og «My Sharona», og jeg kaller ham «Storebror». Han er kjærlig, godhjertet og raus. Han åpner dører for meg, bærer vesken min… denne mannen tar vare på meg – sin lillesøster.

Akihiko og Sharon

Siden da har Akihiko besøkt meg i California tre ganger – i 2023, 2024 og nå igjen for et nytt, langt besøk. Sammen har vi fylt inn hullene i vår felles historie. Vi har samlet hele familien for å møte ham. Onkelen min, farens bror, løp og klemte ham og sa: «Det er som å klemme broren min. Du ligner på ham.»

Jeg har tatt med Akihiko til noen av mine favorittsteder: pappas gamle steder i Santa Cruz og den portugisiske festivalen. Jeg ville at han skulle bli kjent med sin arv. Jeg viste ham stedene han ville ha vokst opp på, hvis vi hadde funnet ham tidligere.

De gjenforente søsknene

«Sharon introduserte meg for mange av slektningene mine i USA, inkludert onkler, tanter, søskenbarn og grandonkler,» sier Akihiko. «Jeg fikk også vite mer om min avdøde bestefar og bestemor. Jeg ble overrasket over hvor mange slektninger jeg har i USA. Jeg ble spesielt glad for å høre at min bestemors yngre bror fortsatt lever og har det bra, selv om han er eldre. Sharon fortalte meg at forfedrene våre immigrerte til Amerika fra den portugisiske øya Madeira.»

Akihiko og Sharon besøker Veterans Memorial Cemetery i Santa Nella, California

Vi sender e-post til hverandre flere ganger om dagen, hver eneste dag. Vi liker ikke å være fra hverandre. Vi prøver å ta igjen de tapte tiårene og gjøre mest mulig ut av den tiden vi nå har fått sammen. Vi har et spesielt og sterkt bånd mellom oss.

En familiegjenforening

Moren min, Shirley, nå 93 år gammel, har også tatt imot Akihiko med åpne armer. «Jeg elsker henne, og hun behandler meg som sin egen sønn,» sier Akihiko. Han viser henne stor respekt.

Akihiko og Sharons mor Shirley

Det er så utrolig, så bemerkelsesverdig, at vi fant hverandre etter sju tiår fra hverandre — på hver vår side av verden. Takket være MyHeritage som en global plattform for slektsforskning ble dette mulig. Du kan finne det du har lett etter på steder du ikke trodde var mulig – selv i Japan. Du kan finne ut det du har ønsket deg i årevis, uten å ane at det var en mulighet. Du kan fortsatt ta en enkel MyHeritage DNA-test og få et livsendrende gjennombrudd.

Hver dag kommer det så mye dårlig nytt fra hele verden. Og her er vi og bringer håp, og deler gode nyheter med verden. Jeg ser på gjenforeningen vår som et mirakel. Vi er et fantastisk team, broren min og jeg.

Jeg tenker ofte på faren min – hvordan kjærligheten hans og søket etter barnet hans strakte seg over tiår. Vi har fullført en utrolig sirkel for ham – og for broren min også. Jeg er bare trist for at det tok så lang tid, og jeg skulle ønske faren min kunne ha vært her og sett oss nå.

En stor takk til Sharon og Akihiko for at de delte sin helt utrolige historie med oss. Har du også gjort en fantastisk oppdagelse med MyHeritage? Vi vil gjerne høre den! Send den til oss via dette skjemaet eller på e-post til stories@myheritage.com.