Slik lager du en DNA testplan

Du har tatt DNA-test og du har fått din etnisitetsoversikt. Men hvordan kan genetisk testing faktisk hjelpe deg med din slektsforskning? Hvor begynner du?

Dette er en gjestepost skrevet av Paul Woodbury som er forsker hos vår forskningspartner Legacy Tree Genealogists. Legacy Tree Genealogists har som et internasjonalt byrå innenfor slektsforskning, stor ekspertise når det gjelder å kombinere genetisk slektsforskning med tradisjonell slektsforskning. For mer informasjon om forskningsteamet ved Legacy Tree Genealogists og tjenestene de leverer, se https://www.legacytree.com. 

Selv om etnisitetsoversikten får mye oppmerksomhet, så er den mest verdifulle delen av din DNA-test med tanke på slektsforskning listen med matcher som forbinder deg til andre basert på DNA-resultater. Når du begynner å benytte resultatene innenfor din egen slektsforskning, anbefaler vi å dele og samarbeide med dine genetiske slektninger. Hovedmålet med å ha dialog med disse slektningene kan være å fastslå slektsforholdet deres. Dette kan også inkludere å dele informasjon om deres felles opphav og forfedre eller å etterspørre hjelp til å rekruttere flere slektninger til testing.

Listen du får med matcher kan imidlertid noen ganger by på utfordringer. Hvis den inkluderer flere tusen individer, kan det hele virke ganske overveldende. På den annen side kan en liste med bare en håndfull matcher oppleves som lite motiverende. Uansett resultat har du ingen grunn til bekymring. DNA-tester forandrer seg fortløpende ettersom flere personer tester seg. Hvis du har for mange matcher, er det lurt å fokusere på de nærmeste. Hvis du ikke har nok matcher, kan det være at de genetiske slektningene som er nødvendige for at du skal få et gjennombrudd i slektsforskningen din ennå ikke har testet seg.

Slik lager du en DNA-testplan

For å lage en robust testplan, må du først ha bestemt deg for hvem du vil forske på og ha et tydelig mål for forskningen. Fokuser på én person i slektstreet ditt. Sett opp et mål for det du håper å oppdage ved hjelp av DNA-testing. DNA-testing er ideelt for spørsmål knyttet til slektskap, men er ikke så velegnet for å utforske motivasjoner, biografisk informasjon eller å avdekke forfedres historie. Så snart du har valgt ut en person og et mål, kan du begynne å finne ut hvilke slektninger som vil være de beste kandidatene å teste for et grundig utforskning av det du er på jakt etter.

I denne bloggposten har vi satt opp et eksempel på DNA-testing for John Martin, som ble adoptert av en butikkeier og hans kone midt på 1800-tallet. Vi har noen få ledetråder når det gjelder hvem hans biologiske foreldre kan ha vært. Vi forsker på John Martin, og vårt uttalte mål er å fastslå identiteten til hans biologiske foreldre.

Å forstå felles DNA

På grunn av den unike arvsmønstret til autosomal DNA, kan det være gunstig å teste flere av slektningene til den du forsker på. Hvert individ arver halvparten av sitt autosomale DNA fra hver av foreldrene sine. Utover dette varierer andelen felles DNA for hver generasjon på grunn av en tilfeldig prosess kalt rekombinasjon av DNA. Hvert individ vil arve rundt 25 prosent fra hver av besteforeldrene, 12,5 prosent fra hver av oldefedrene og omtrent halvparten så mye for hver påfølgende generasjon. Selv om to søskenbarn begge har arvet 25 prosent av sitt DNA fra hver av sine felles besteforeldre (50 prosent totalt), vil de også ha arvet en ulik 25 prosent. Det betyr at det er vanlig at søskenbarn bare vil dele 12,5 prosent av det samme DNA-et. Ettersom etterkommere langs bestemte arvelinjer arver ulike andeler av sine felles forfedres DNA, vil det være viktig å teste så mange individer fra en bestemt familielinje som mulig.

Ikke overse viktigheten av tradisjonell slektsforskning!

I og med at det kan være veldig nyttig å teste flere etterkommere av den personen du forsker på, anbefaler vi at du dokumenterer så mange etterkommere som mulig gjennom tradisjonelle slektsforskning før du setter i gang med en detaljert testeplan. Selv om en slik prosess kan være tidskrevende, er det ofte verdt innsatsen. Ved å oppspore alle etterkommere kan du med presisjon evaluere hvilke genetiske slektninger det vil være best å invitere til å gjøre DNA-testing. I tillegg kan det å spore opp etterkommere ofte føre til nye ledetråder som kan bidra til å utvide slektstreet. På samme måte som ulike etterkommere arver ulikt DNA, arver de også ulik informasjon og historiske dokumenter knyttet til sine forfedre. Noe av denne informasjonen kan gi deg innsikt i akkurat de slektsforholdene du ønsker å få klarhet i. Når du leter etter etterkommere etter den personen du er interessert i, bør du vurdere å benytte deg av dokumentasjon som nedskreven familiehistorikk, nekrologer og offentlige journaler.

Da vi kartla etterfølgere etter John Martin fant vi ut at han hadde tre barn som alle levde til de ble voksne. Vi sporet opp deres etterkommere gjennom tradisjonell slektsforskning og identifiserte ti levende slektninger. Når vi kjenner identiteten til alle levende etterkommere kan vi velge hvilke slektninger vi ønsker å teste.

 

Blå = avdøde, grå = nålevendeValget av hvem du vil teste som del av din slektsforskning kan vurderes med henblikk på dekning. Dekning er andelen av forfedres DNA som er til sted i DNA-et hos alle deres etterkommere. Dekning kan beregnes ved å fastslå mengden DNA en etterkommer har til felles med en av sine forfedre, pluss det DNA-et som en annen etterkommer har til felles med den samme, minus det DNA-et som begge etterkommerne har til felles med denne ene av sine forfedre. Når to søsken gjennomfører DNA-testing, vil de oppnå en dekning på omtrent 75 prosent av sine foreldres DNA. Testing av tre søsken vil resultere i omtrent 87,5 prosent dekning av DNA-et til deres foreldre.

Prioriter testing for å oppnå høyest mulig dekningsnivå

For å oppnå høyest mulig dekning av en persons DNA, bør man prioritere å teste etterkommere i de nærmeste generasjonene. Et levende oldebarn av den personen du forsker på vil ha arvet mye mer DNA enn et tippoldebarn. For å finne de nærmeste etterkommerne til den du forsker på kan du søke etter det yngste barnet til det yngste barnet fra hver generasjon av etterkommere. Disse personene vil gjerne ha større sjanse for å ha nære, levende etterkommere. Husk at DNA fra felles forfedre må komme fra denne personens umiddelbare etterkommere. Hvis en oldedatter til den det forskes på fortsatt er levende og har egne etterkommere, vil alt DNA hennes barn har arvet fra den du forsker på måtte ha kommet via henne. Det vil dermed være en undergruppe av denne oldedatterens eget DNA. Det betyr at så lenge oldedatteren testes, så er det ingen grunn til å teste hennes etterkommere også.I eksempelet med John Martin, er oldedatteren Maria hans næreste levende generasjonsetterkommer. Hun vil ha mye mer DNA til felles med John Martin enn noen av hans andre etterkommere. I tillegg vil DNA som Marias etterkommere (Jennifer Jones eller Matthew Williams) arvet fra John Martin være en undergruppe av DNA-et Maria har arvet fra John. Med andre ord, hvis vi har mulighet til å teste Maria, vil vi ikke behøve å teste Jennifer eller Matthew.For å oppnå høyest mulig DNA-dekning, anbefaler vi også å teste etterkommere fra unike slektslinjer. Hvis den du forsker på hadde tre barn som levde til de ble voksne, kan du vurdere å teste etterkommere etter alle barna og ikke bare etter ett av barna. Dersom du bare tester etterkommere etter ett barn begrenser du den maksimale dekningen man kan oppnå. Å teste etterkommere fra hver slektslinje muliggjør maksimal dekning. I dette tilfelle vil det å teste Maria, George og Isaac eller Julia gi noe høyere dekning enn å teste Maria, Isaac og Julia.

Andre fordeler ved å lage en DNA testplan

Så langt har vår drøfting av testplaner fokusert på etterkommere av den man forsker på. Det kan imidlertid også være nyttig å teste andre personer som en del av en forskningsplan. Ved å teste kjente slektninger fra andre familie-linjer, kan man få hjelp til å filtrere DNA testresultatene. Enhver match mellom en testperson og en kjent slektning kan tilskrives denne siden av familien. Har man forslag til kandidater som kan være blant forfedrene til den personen du forsker på, så kan man teste disse kandidatenes etterkommere for å bevise eller motbevise hypotesen om slektskap.

Hvis man etter å ha testet fortsatt har funnet veldig få genetiske slektninger, kan man vurdere å samarbeide med disse slektningene for å teste deres eldre slektninger eller representative familiemedlemmer fra deres ulike linjer med forfedre.I dette tilfellet har det blitt foreslått at John Martin var sønnen til en kvinne ved navn Jessie Brown. Tradisjonell slektsforskning avdekket at Jessie Brown hadde andre levende etterkommere som kunne testes.

Deres testresultater kunne brukes til å bekrefte eller avkrefte hypotesen om relasjonen mellom John og Jessie. Hvis deres testresultater bekrefter relasjonen mellom John og Jessie, kunne resultatene også bli brukt til å isolere ut hvilke genetiske slektninger blant John Martins sine etterkommere som trolig var relaterte gjennom forfedre av faren til John. Til slutt kan testing av kjente og nære slektninger fra andre slektslinjer til hver av testkandidatene hjelpe til med å filtrere ut hvilke genetiske slektninger som er i slekt gjennom John Martins forfedre.Ettersom de fleste har et begrenset slektsforskningsbudsjett, kan det å utvikle en DNA testplan hjelpe med å prioritere hvilke DNA-tester som bør gjennomføres først og dermed bidra til å maksimere muligheten for å finne svar på det man er på jakt etter. Velg en person, definere et tydelig mål, utforsk deres levende etterkommere, prioriter DNA-testing og maksimer dine muligheter for å gjøre nye funn i din slektsforskning.

Emneord: ,

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke vises på bloggen