Jeg fant barnebarnet mitt takket være DNA Quest… og en bror som bor 8 kvartal unna

I juni 2022 kontaktet vi mottakerne av DNA Quest – vårt prosjekt for å gjenforene adopterte med deres biologiske familier ved hjelp av DNA-testing – for å se om de hadde noen historier de ville dele med oss. Vi mottok noen fantastiske svar, og et av dem kom fra Melvin Gray. Takket være DNA Quest, fant han datteren til datteren han mistet for lenge siden… og så fant han en bror som bodde en 10 minutters spasertur unna! Se et intervju med Mel og broren hans på Fox News-segmentet som dekket denne historien.

Hvis du har gjort en utrolig oppdagelse gjennom MyHeritage som Mel gjorde, vil vi gjerne høre om det! Vennligst send den til oss.

Her er Mel sin historie:

Jeg vil alltid være takknemlig for MyHeritage fordi det forandret livet mitt.

En elv av glade tårer kan ikke forklare hvordan jeg føler meg.

Jeg fant både barnebarnet mitt og broren min takket være DNA Quest. Til min overraskelse oppdaget jeg at broren min hadde levd alle disse årene bare 8 kvartaler unna, bare en kort spasertur. Jeg hadde aldri forestilt meg at dette skulle bli resultatet.

«Det var et hull i hjertet mitt som var min savnede datter»

Jeg heter Melvin Gray. Jeg er 61 år gammel fra Kansas. Som tidligere militærmann har jeg tjentgjort over hele verden.

Da jeg var 17, ble min kjæreste gravid og fødte en datter. Jeg elsket henne og ønsket å ta ansvar for oppdragelsen hennes. Jeg meldte meg inn i hæren for å forsørge dem begge, men dessverre godtok ikke kjærestens foreldre meg. De presset meg til å forlate henne og tvang meg til å signere adopsjonspapirene. De truet meg med at hvis jeg ikke signerte, ville de sørge for at jeg havnet i fengsel (selv om jeg var yngre enn kjæresten min). Jeg forstod ikke hva det betydde eller hvilke alternativer jeg hadde, så jeg signerte dokumentene.

Jeg slo opp med kjæresten min og jeg meldte meg inn i militæret, hvor jeg tjenestegjorde mange år på forskjellige steder. Jeg har vært på alle mulige steder, både i Øst-Asia og Midtøsten. Jeg tjenestegjorde i Irak to ganger, i Kuwait to ganger og til og med i Europa. Jeg stiftet familie og har nå tre fantastiske barn, fire barnebarn, og en kone som har gjort livet mitt nesten komplett. Min savnede datter, derimot, etterlot et hull i hjertet mitt. Jeg la igjen en lapp i min datters adopsjonsmappe som hun ville ha fått tilgang til når hun fylte 18, men jeg hørte aldri fra henne. Håpet var alt jeg hadde igjen på denne tiden.

Familie er en kompleks ting for meg. Jeg ble adoptert da jeg var 4 år gammel, av en kvinne som selv var adoptert. Jeg hadde aldri noen familiebånd og visste ingenting om mine røtter.

En dag så jeg en nyhetssak om MyHeritages prosjekt for å hjelpe adopterte og bestemte meg for at jeg ikke hadde noe å tape. Jeg fylte ut skjemaet og sendte de inn, og jeg fikk snart beskjed om at jeg ble godkjent. Jeg mottok et gratis DNA-sett og sendte prøven umiddelbart  til laboratoriet.

Resultatene kom etter to uker. Jeg logget meg inn på kontoen og kunne ikke tro det jeg så: et treff med et barnebarn! Det var tydelig for meg at dette var datteren til min datter som ble adoptert bort! Gledestårer fløt fra øynene mine. Barnebarnet mitt lette også etter slektninger og sendte inn DNA-testen sin. Det er slik forbindelsen ble laget. 

Jeg sendte henne en melding, og så en til, men det tok henne en måned før hun så meldingen fra meg. Jeg ble overlykkelig da jeg fikk svar fra henne.

Jeg fortalte henne hvem jeg var og la merke til at hun var forsiktig, ikke ivrig etter å frivillig oppgi informasjon. Vi bodde omtrent en 45-minutters kjøretur fra hverandre, og vi møttes på en kaffebar halvveis på veien mellom oss. 

Dagen jeg møtte barnebarnet mitt, Ophelia, for første gang

Møtet var veldig spennende. Jeg hadde gledet meg til dette øyeblikket i årevis. Bare da vi møttes ansikt til ansikt, fortalte hun meg at min datter døde flere år tidligere og dessverre fikk jeg ikke muligheten til å se henne og klemme henne.

Under møtet vårt viste barnebarnet mitt meg bilder av moren, datteren min og andre slektninger. Dette spennende møtet har siden blitt et sterkt bånd mellom oss. Vi har et fantastisk forhold, vi møtes og snakker så ofte vi kan, og vi har feiret alle mulige høytider sammen siden – jul, høsttakkefest og den fjerde juli.

En oppdagelse fører til en annen.

Min mellomste datter undersøkte vår familiehistorie, siden min mor og jeg var adoptert, og oppdaget at jeg hadde en bror som jeg ikke visste om. En av hans søstre hadde sendt inn en DNA-test, og dette gjorde at vi kunne etablere kontakt. Datteren min sendte ham en melding på sosiale medier, og til slutt kom vi i kontakt. Da jeg fikk vite om DNA-treffet, kontaktet jeg min bror personlig etter at jeg hadde fått hans adresse. Til min overraskelse bodde vi bare 8 kvartaler fra hverandre. Da vi møttes for første gang, var likhetene mellom oss forbløffende.

Min bror og jeg side ved side i stuen hans mens vi så på en Chiefs-kamp

Min bror, Tom, er litt yngre enn meg og ble oppdratt av min far og hans mor. Han hadde detaljer om vår far og hans andre slektninger som jeg aldri ville ha visst om hadde vi ikke møttes. Den helt uvirkelige delen er at broren min og jeg har bodd i nærheten av hverandre mesteparten av livet vårt. Som barn bodde han i 29th Street og jeg bodde i 22nd Street.

Faren vår døde da jeg var 11 år gammel og er gravlagt på en kirkegård mindre enn en kilometer fra huset mitt. Broren min tok meg med til kirkegården så jeg kunne se faren min sin endelige hvileplass. Min bestefar som oppdro meg til han døde da jeg var ni, tjenestegjorde i marinen under andre verdenskrig. Det samme gjorde min bror, min avdøde datter og min far, mens jeg tjenestegjorde i hæren og luftforsvaret. Kystvakten er nok den eneste grenen vi ikke dekket.

Min bror og jeg ved vår fars endelige hvilested

Det mest mest fantastiske med hele situasjonen er at broren min og jeg har tilbrakt nesten hele livet vårt svært nær hverandre. Vi har felles venner og har hengt på de samme stedene. Han var fast kunde i butikken min kone jobbet i, og de kjente hverandre uten at de visste at han var min bror. 

Vi ligner mye på hverandre, både fysisk og i interesser som motorsykler, fiske, camping og gamle bilder. Det er ubegripelig at vi var så nære, uten å vite om hverandre. 

Dette MyHeritage-prosjektet har forvandlet livet mitt til det bedre, og jeg vil aldri glemme det. Jeg håper min historie kan inspirere andre til å aldri gi opp håpet og tro at alt er mulig. Jeg har stor respekt og takknemlighet for innsatsen denne organisasjonen gjør for å hjelpe familier med å finne savnede slektninger.

Ophelia, Tom, og meg

Tusen takk til Mel som delte historien sin! Hvis du har en historie å dele – vennligst send den til oss via dette skjema eller send oss en e-post på stories@myheritage.com.