Jeg trodde jeg lette etter søskenbarn i USA – men det jeg fant, var en søster

Jeg har alltid visst at jeg hadde slektninger i USA. To av brødrene til oldemoren min emigrerte fra Sverige til USA tidlig på 1900-tallet, og den delen av familien hadde alltid føltes litt utenfor rekkevidde. Da en slektning nylig klarte å få kontakt med den amerikanske siden av familien, fikk jeg lyst til å prøve selv. Høsten 2025 bestilte jeg derfor en DNA-test fra MyHeritage og sendte inn prøven min. Jeg forventet å finne et navn fra den manglende grenen av familien – kanskje en tremenning eller et barnebarn av en av de to brødrene.

Jeg var ikke forberedt på det jeg fant i stedet.

Et uventet DNA-treff

Resultatene kom i begynnelsen av november. Det var en søndag morgen da e-posten fra MyHeritage dukket opp. Det første jeg så, var etnisitetsestimatet mitt: 37 % Balkan.

Hele livet hadde jeg, basert på alt moren min hadde fortalt meg, trodd at faren min var dansk. Jeg hadde aldri stilt spørsmål ved det – helt til dette tallet på skjermen fikk meg til å begynne å lure.

Men det var bare begynnelsen. Da jeg gikk videre og så på DNA-treffene mine, var det aller første resultatet øverst på listen: halvsøster.

Et DNA-treff med en halvsøster

Da begynte hjertet mitt å hamre. Jeg ble så nervøs og opprørt at jeg nesten ikke klarte å tenke klart.

Et sted der ute fantes det en kvinne som delte far med meg. En far jeg aldri hadde kjent.

«Kan vi snakke sammen?»

Jeg sendte henne en melding gjennom MyHeritage. Svaret kom raskt: Kan vi snakke sammen? Det gjorde vi.

Hun heter Suzanna – men kalles Sanna – og bor bare noen timer unna, i Beddingestrand i Skåne. Hun tok en DNA-test tre år tidligere, som bursdagsgave fra datteren sin. Heller ikke hun hadde ventet dette.

Hun fortalte at da hun så emnefeltet i meldingen min – Hei, jeg heter Eva, og vi er halvsøstre – ble hun fullstendig sjokkert. Så fortalte hun meg noe helt spesielt. Da hun var 24 år, besøkte hun et medium som fortalte at hun hadde en søster. Den gangen trodde hun ikke på det. Mediet sa at søsteren en dag ville «banke på døren hennes» når hun ble eldre.

40 år senere banket jeg på.

Samme landsby, de samme gatene

Vi møttes for første gang 13. desember 2025, og tonen mellom oss var god fra første øyeblikk.

Eva og Sanna møtes for første gang

Vi er utrolig like – i måten vi tenker på, humoren vår og spontaniteten vår.

Deretter begynte vi å sammenligne livene våre, og tilfeldighetene fortsatte å dukke opp.

Sanna hadde tilbrakt 2–3 måneder hver sommer i Milna, en liten landsby på øya Brač i Kroatia. Foreldrene hennes hadde eid et hus der i mange år. Jeg hadde vært på ferie i Milna fem eller seks ganger. Vi så på hverandre og regnet litt. Det var nesten helt sikkert at vi hadde vært i den samme landsbyen samtidig, gått i de samme gatene og kanskje passert hverandre uten å legge merke til det. Det viste seg at faren vår – en mann fra Split, som nå er 82 år – hadde eid et hus der. Han hadde vært der hele tiden.

Barndomsbilder av Sanna (til venstre) og Eva (til høyre)

Bitene falt på plass

Sanna hadde en kort stund vært bekymret for hva denne oppdagelsen kunne bety for familiens historie. Faren hennes hadde vært sjømann og ofte vært borte. Men moren hennes kunne berolige henne: Faren vår og moren min hadde vært sammen et helt år før han i det hele tatt møtte Sannas mor.

Så oppdaget vi enda en detalj. Vi sammenlignet små ting om oss selv og innså at vi brukte nøyaktig samme merke og modell av briller. Deretter spurte Sanna hva mitt fulle navn var.

Marie Eva.

Hennes fulle navn er Marie Suzanna.

Av alle navn i verden hadde vi begge fått navnet Marie. Som Sanna sa: «Det føltes som enda en stille tråd som knyttet oss sammen, lenge før vi visste om hverandre. Det samme mellomnavnet. De samme brillene. Så mange små detaljer som speiler hverandre. Det er nettopp disse små tingene som gjør historien enda mer spesiell.»

Et gjensyn – og et første møte

24. april 2026 møtte jeg faren min for første gang.

Den samme helgen markerte Sanna og jeg det vi hadde funnet, på den mest varige måten vi kunne tenke oss: med matchende tatoveringer.

Eva og Sanna med sine nye tatoveringer

Hun har «little sis» tatovert på armen. Jeg har «big sis» på min. Når vi står ved siden av hverandre, danner tatoveringene en helhet.

Tatoveringene som hører sammen

Vi opprettet også en felles Instagram-konto for å dele historien vår og reisen vi nå er på sammen: @dna_sisterhood.

Bestemoren som fikk vite det

Jeg fant også de amerikanske slektningene jeg hadde lett etter. Nå har jeg kontakt med Jane Thompson, barnebarnet til en av oldemorens brødre – akkurat den grenen av familien jeg opprinnelig ønsket å finne. Bestemoren min, som fyller 100 år i august, ble dypt rørt da jeg viste henne bilder av den amerikanske familien. Det føltes som om noe som hadde manglet, endelig var blitt gjenopprettet.

Det er en fantastisk historie, og den er definitivt ikke over ennå.

Tusen takk til Eva og Sanna for at de delte den vakre historien sin med oss. Hvis du også har gjort en utrolig oppdagelse med MyHeritage, vil vi gjerne høre historien din. Send den til oss via dette skjemaet, eller send en e-post til stories@myheritage.com.