Begge ble adoptert fra Mumbai og kalte hverandre «søster». 30 år senere oppdaget de at de faktisk er søstre
Begge ble adoptert fra Mumbai og kalte hverandre «søster». 30 år senere oppdaget de at de faktisk er søstre
En gang iblant dukker det opp en historie om en DNA-oppdagelse som føles mer som et filmmanus enn virkelighet. Historien om Meena og Minal er en av disse sjeldne og nesten utrolige skjebnehistoriene.
Begge jentene ble født i Mumbai tidlig på 1980-tallet og adoptert som spedbarn av hver sin nederlandske familie. De vokste opp langt fra hverandre, helt uvitende om at de hadde de samme biologiske foreldrene. Likevel, mot alle odds, førte livet dem stadig nærmere hverandre — først som fremmede, deretter som barndomsvenninner som spøkefullt kalte hverandre «søster», og til slutt, 30 år senere, som biologiske helsøstre, bekreftet gjennom MyHeritage DNA.
Dette er deres utrolige historie.
Å vokse opp og føle seg annerledes
«Jeg ble født i Mumbai i 1983 og ble adoptert da jeg var fire måneder gammel av et fantastisk belgisk-nederlandsk par som begge var lærere», forteller Meena Geltink.
Fra Meenas adopsjonspapirer
«Da jeg vokste opp som en indisk jente med mørk hud i en liten nederlandsk landsby, følte jeg meg alltid annerledes. Jeg var veldig flink i turn, men prøvde å ikke skille meg for mye ut — jeg skilte meg allerede nok ut bare ved å være meg selv.»
Meena som barn
«Foreldrene mine var alltid åpne om adopsjonen», forteller Meena. «Vi feiret til og med 25. oktober — dagen jeg kom til Nederland — som min andre bursdag, og vi reiste sammen til India for å lære mer om bakgrunnen min. Likevel følte jeg en dyp sorg og ensomhet fordi jeg ikke hadde noen informasjon om den biologiske familien min.»
Samtidig levde Minal Tijssen et liv med mange paralleller. «Jeg ble adoptert da jeg var tre og en halv måned gammel i 1982, av kjærlige foreldre i Made i Brabant», forteller Minal. «I likhet med Meena elsket jeg sport — turn, landhockey og tennis. Men selv om jeg hadde en varm og kjærlig familie, følte jeg en intens indre ensomhet. Som barn ble jeg faktisk redd når jeg så andre indiske mennesker, og når folk så på meg, tenkte jeg: «Jeg er ikke som dere.» Jeg følte meg som et romvesen uten noe holdepunkt i min egentlige identitet.»
Minals adopsjonskunngjøring
«Foreldrene mine fortalte meg at jeg hadde blitt etterlatt i en kurv utenfor et barnehjem i Mumbai», forteller Minal. «I 42 år var denne ene lille opplysningen alt jeg visste om hvor jeg kom fra.»
Utrolige tilfeldigheter
Lenge før en DNA-database kunne koble dem sammen, hadde skjebnen allerede begynt å gi dem hint. «Da jeg var 12 år, dro familien min på camping i Østerrike», forteller Meena. «En gutt fra en annen nederlandsk familie fortsatte å kalle meg ‘Minal!’ Jeg rettet på ham, men han insisterte: ‘Nei, du ser helt lik ut som en jente jeg kjenner hjemme som heter Minal.’»
«Da jeg var 14 år, sendte foreldrene mine meg på en helgesamling for internasjonalt adopterte», forteller Minal. «Jeg dro sammen med en venninne og var som vanlig livredd. Det var der jeg møtte Meena. Under middagen la jeg merke til at hun stirret på meg. Først følte jeg meg ukomfortabel — hvem var denne jenta som så ut som meg?»
Meena (til venstre) og Minal (til høyre) som tenåringer
«Så kom hun bort og fortalte meg om gutten hun hadde møtt på ferie, som hadde tatt henne for å være meg», forteller Minal. «Det viste seg at gutten hadde gått i klassen min på barneskolen!»
«Vennene våre var helt slått av hvor like vi var», forteller Meena. «De dro oss begge med inn på badet. Vi sto side om side og så på oss selv i speilet i vantro. Samme øyne, samme nese, samme smil, samme mørke hud, samme kjærlighet til turn.»
Minal (til venstre) og Meena (til høyre) var slående like
«Vi fant tonen med én gang», forteller Minal. «Vi begynte å skrive brev til hverandre og fortsatte med det i seks år. Fordi vi følte et så merkelig og instinktivt bånd, kalte vi hverandre kjærlig for ‘Sis’. Men etter hvert som vi ble voksne, tok livet over. Vi hadde ikke sosiale medier den gangen som kunne hjelpe oss med å holde kontakten. I 2011 hadde vi mistet kontakten. Jeg antok at ‘søsterskapet’ vårt bare var et søtt eventyr vi hadde funnet på som tenåringer.»
«Vi gikk begge videre og bygget hvert vårt liv», forteller Meena. «Jeg bodde i Gemert, og Minal flyttet til Frankrike.»
Jakten på svar
Begge kvinnene forsøkte hver for seg å finne tilbake til røttene sine i Mumbai, men møtte bare hjerteskjærende blindveier.
«I 2004, og igjen i 2025, besøkte jeg barnehjemmet i Mumbai som sto oppført i rettsdokumentene mine», forteller Minal. «Begge gangene fantes det ingen arkiver, ingen omtale av navnet mitt og ingen svar. De ansatte viste oss ut. Jeg dro derfra med en følelse av å være visket ut — hadde jeg i det hele tatt eksistert? Hvor kom jeg fra?»
Meena forsøkte også å finne ut mer om opphavet sitt. «I 2017, på jakt etter svar, tok jeg en MyHeritage DNA-test», forteller hun. «Men måned etter måned gikk uten noen nære familietreff. Til slutt ga jeg opp, mistet passordet mitt og slettet appen fra telefonen.»
«Dette er virkelig … biologiske helsøstre»
Ni år etter at Meena tok testen sin, mottok Minal endelig et MyHeritage DNA-sett våren 2026.
«En dag satt jeg i sofaen hjemme i Frankrike da det dukket opp et varsel på telefonen: Resultatene fra MyHeritage-testen din er klare!» minnes Minal. «Jeg åpnet appen. Øverst på listen, under nærmeste familie, sto det: ‘Sœur (søster): Meena, Nederland.’
«Jeg satt helt frosset og skalv. Jeg satte meg i bilen for å hente sønnen min på fotballtrening, og plutselig brast jeg ut i ukontrollerbar gråt — tårer som kom fra et sted så dypt inni meg at jeg aldri hadde kjent noe lignende før.
«Jeg skyndte meg inn på Facebook, fant Meena på Messenger og sendte henne et skjermbilde av profilen hennes: ‘Meena, husker du at vi pleide å kalle hverandre søstre? Vel, sjekk MyHeritage-appen din … det kan hende vi faktisk er ekte søstre.’»
«Jeg var så forvirret!» utbryter Meena. «Jeg husket ikke engang passordet mitt. Partneren min hjalp meg med å logge inn på den gamle kontoen igjen. Han så på centimorgan-dataene, dobbeltsjekket dem og så opp på meg: ‘Meena … dette er virkelig. Dere er 100 % biologiske helsøstre.’»
«Det er en helt utrolig følelse»
DNA-dataene bekreftet det hjertene deres på et vis hadde visst foran speilet på badet 30 år tidligere: Meena og Minal har nøyaktig samme biologiske mor og far.
«Hele livet har jeg følt at jeg ikke hørte hjemme noe sted», forteller Minal. «Men da testen bekreftet at Meena var helsøsteren min, forandret alt seg. Endelig følte jeg: Jeg eksisterer. Jeg lever. Jeg er ikke et romvesen. Jeg ble virkelig født, for søsteren min kom fra nøyaktig samme mage, fra nøyaktig de samme foreldrene.»
«Nå sender vi meldinger og har videosamtaler hver eneste dag», forteller Meena. «Vi har så mange av de samme egenskapene, minnene og til og med musikksmaken — vi vokste begge opp som enorme Backstreet Boys-fans! Det er en helt utrolig følelse.»
De to ble endelig gjenforent i Nederland i midten av august. Se det følelsesladde gjensynet i videoen nedenfor:
«Når jeg ser deg, føles det som om jeg er hjemme», sa Minal til Meena.
En søsterklem
Meena og Minal
Meena og Minal
Søstrenes utrolige historie vakte oppsikt over hele verden, og medier fra People.com og The New York Times til CBC Radio og The Indian Express omtalte den. Vi er svært takknemlige for at Meena og Minal har delt historien sin med oss og med resten av verden. Den er en sterk påminnelse om hvor betydningsfull og livsforandrende DNA-testing kan være for adopterte og andre som leter etter slektninger de har mistet kontakten med.
Hvis du også har gjort en fantastisk oppdagelse med MyHeritage — og den trenger ikke å være like utrolig som denne! — vil vi gjerne høre om den. Del historien din med oss på stories@myheritage.com.
