Blant oss: Mannen som aldri gir opp

Vi i MyHeritage er heldige som kommer i kontakt med mange spennende mennesker med fascinerende livs- og slektshistorier. I denne serien, som vi har valgt å kalle «Blant oss», gir vi våre brukere anledning til å få et lite glimt av hverdagen for andre brukere. Du vil nok ikke finne så alt for mange likhetstrekk mellom disse, annet enn at DNA-testing og/eller slektshistorie har en plass i deres liv. Og de har alle gått med på å la oss skrive litt om dem, noe vi svært gjerne gjør.

Førstemann ut er Kjell Torstein Hagen. Han leter etter sin biologiske far. Det har han gjort siden april for to år siden, da han fikk mistanke om at den han hittil trodde var hans far ikke var hans biologiske far.

Kjell hadde alltid sagt til moren at han ikke ville bli sint om hun skulle finne på å fortelle ham at denne mannen ikke var hans virkelige far. Dette fordi at denne mannen gjennom hele Kjells barndom «kun hadde vært en jævel». Men moren røpet aldri til Kjell noe slikt angående faren.

Den dagen i april for to år siden kom til å forandre alt for Kjell. Etter en grov forsnakkelse innrømmet nemlig moren at hun hadde begynt å tvile litt selv, ettersom hun ikke syntes at Kjell lignet sin far av utseende. Noe mer, ville hun ikke ut med. Dette var imidlertid nok for Kjell, som straks forlangte en DNA-test av faren gjennom stevning til tingretten. Faren ble dermed innkalt og blodprøver tatt. Kjell fikk som svar fra tingretten at denne mannen var helt utelukket som hans biologiske far.

Følelsen da han forsto at personen han hadde kalt «far» gjennom hele livet ikke var hans biologiske far, beskriver Kjell som «å vinne i lotto 20 helger på rad». Denne mannen var nemlig «klin gæren, med typiske psykopat-trekk». Han forsvant forøvrig rett etter at Kjell ble født og dukket først opp igjen da Kjell var ett år gammel. Han lovte moren gull og grønne skoger, men i stedet ble moren til Kjell utsatt for mye vold. Kjell slapp heller ikke unna. Da han nettopp hadde lært seg å gå, syntes stefaren at det var morsomt å trekke unna teppet, slik at Kjell falt. Ellers likte han godt å løfte Kjell oppetter ørene og holde ham slik, mens beina dinglet. Denne prosessen gjorde nemlig ørene til Kjell røde.

Det hører med til historien at «Klepto-Kjell», som han gjerne ble kalt senere, overlevde i flere år på gata i Oslo, høy på amfetamin. Etter den tøffe barndommen, ble Kjell en usikker og sosialt utstøtt elev. Han begynte å misbruke alkohol siden konfirmasjonsåret. Så begynte han stjele for å finansiere alkoholen. Etter en god del tyverier på hoteller og diverse, fikk han på Gol kallenavnet «Klepto-Kjell». I det lille samfunnet på Gol advarte foreldrene sine barn mot ham og de fleste dømte ham nedenom og hjem. Verre skulle det bli. I 2000 begynte Kjell å ruse seg på amfetamin. Dette misbruket finansierte han ved innbrudd og dopsalg. I Oslo sov han som oftest i parkeringshus og i nedganger til T-baner. Syv og et halvt år senere klarte han å snu livet helt rundt. For å gjøre en lang og tøff historie kort, er han i dag rusfri og kjemper aktivt mot rus gjennom diverse imponerende tiltak. Denne mørke, men samtidig utrolige delen av Kjells kamp og livshistorie kan du lese mer om her.

Kjell som baby

Etter at stefaren ble «helt utelukket» som hans biologiske far, fikk Kjells mor et forklaringsproblem. Hun nektet å fortelle Kjell noe om den andre mannen. Hun gikk derimot etter hvert med på å gi navnet videre til tingretten, slik at de kunne innkalle den andre personen for en DNA-test. Da kom det helt store, for det viste seg at også denne personen måtte utelukkes som Kjells far. Moren hans står likevel på sitt. Det må være en av disse to, er hennes bastante påstand. Retten velger derfor å innkalle begge kandidatene på nytt. Igjen, blir de begge totalt utelukket.

En skulle kanskje tro at dette ville få Kjells mor til å bedre hukommelsen. Men hun holdt på at det måtte være en av disse to. Retten konkluderer ovenfor Kjell at det ikke er mer de kan gjøre, utifra situasjonen slik den nå engang er. Moren konkluderer på sin side nærmest med at alt tyder på at Kjell er et resultat av en jomfrufødsel. Noe Kjell selv mener «kunne vært veldig interessant, men dog lite sannsynlig».

På spørsmål om hva det vil bety for ham å finne sin biologiske far, svarer Kjell at den følelsen har han ikke kjent på enda. Men det er allikevel noe spesielt ved det å leve uten å vite sin egen virkelige identitet. Han er fullstendig klar over at dette kan få flere mulige utfall. DNA-søket kan lede til skuffelse, ikke bare glede. Han mener også selv at han er forberedt på at faren kanskje ikke engang ønsker at Kjell skal finne ham. Men hvis han finner faren, vil han i allefall få vite med sikkerhet om sitt eget opphav. Pr. i dag vet Kjell absolutt ingenting om sin biologiske far.

Kjell har nå på eget initiativ tatt i bruk MyHeritages DNA-test, for på denne måten, forhåpentlig, få sondert seg frem til nære slektninger av sin biologiske far. Han har på denne måten oppdaget en del slektninger som han ikke visste om, og det kom også frem at han muligens har 6,4 prosent finsk avstamning, mens de resterende 93,6 prosentene er skandinaviske. Hans mor har nå også gått med på å ta en MyHeritage-test, og Kjell sier at han føler seg rimelig sikker på at det ikke ligger noe finsk bakover i slekten hennes…

«Så som du ser», sier han selv, «er dette en komplisert historie. Men jeg har begynt å få et lite håp om at jeg nå, med hjelp av Myheritage DNA, kan være med på å finne ut hvem min virkelige far er. Vet at dette sannsynligvis ikke blir enkelt, men jeg er ikke kjent for å gi meg».

Hvis du som leser dette kunne tenke deg å ta del i denne serien, hører vi gjerne fra deg! Skriv til: yael.beck@myheritage.com