Blant oss: «Gammelrosa-blogger» og slektsforsker (første del)

Vi i MyHeritage er heldige som kommer i kontakt med mange spennende mennesker med fascinerende livs- og slektshistorier. I denne serien, som vi har valgt å kalle «Blant oss», gir vi våre brukere anledning til å få et lite glimt av hverdagen for andre brukere. Du vil nok ikke finne så alt for mange likhetstrekk mellom disse, annet enn at DNA-testing og/eller slektshistorie har en plass i deres liv. Og de har alle gått med på å la oss skrive litt om dem, noe vi svært gjerne gjør.

«Gammelrosa-blogger»

May B. Odden, 57, tidligere forsikringsrådgiver, nå uføretrygdet. Hun bor på Ringerike og har drevet med slektsforskning – hold dere fast – i hele 42 år! Hun er dessuten det hun selv spøkefullt kaller «gammelrosa-blogger» med bloggen «Slekt og venner» som hun startet i perioden 2011-2012. Hun har alltid vært glad i å skrive, fortelle andre om hva hun har funnet av informasjon og litt om tankene sine rundt dette. Siden det har vært så mye snakk om rosabloggere, tenkte hun at kanskje det var på tide å introdusere en «gammelrosa-blogg» selv også. May sier at hun ikke har så mange faste følgere på bloggen sin, men til tider er mange innom og kikker på de ulike artiklene. For henne, er det å få skrevet ned historien og sine tanker rundt det som skjedde den gangen for lenge siden det som er viktigst. «Du kan vel kanskje si at jeg skriver mest for meg selv, og at en blogg var et greit sted å skrive om det. At andre leser og setter pris på det de leser er bare en kjempekoselig bonus.»

Den skal tidlig krøkes…

May startet med slektsforskning allerede som 15 åring. Hun var på besøk hos sine besteforeldre og satt og bladde litt i noen ukeblader. Der kom hun over en artikkel i et Allers-blad om en som het Klara Odden fra Drangedal, som hadde mistet synet og fikk det tilbake. Unge May tenkte: Hva? Odden? Drangedal? Her måtte det være noe! Hennes slektsnavn er Odden, og stammer nettopp fra Drangedal. May tok kontakt med Klara via Allers (e-post var ikke et alternativ, så det ble å smøre seg med tålmodighet). Ikke lenge etter satt hun og spiste vafler og drakk kaffe på kjøkkenet hos Klara, som viste seg å være gift med en fetter av Mays farfar. Dette markerte begynnelsen på det som etterhvert skulle bli Mays store hobby.

Hvordan lære om familiens fortid?

– Jeg setter meg alltid mål når jeg skal forske på noe, for har man ikke et bestemt mål, så har man ikke noe å jobbe mot. Det er dog ingen regel uten unntak. Jeg kan sette meg ned og jobbe med en spesifikk sak, men veldig mange ganger dukker det opp ting underveis som gjør at jeg skifter retning. Så jeg er ikke konsekvent, man må gi seg selv muligheten til å ta noen avstikkere. Men, om jeg tar en «avstikker», prøver jeg alltid å hente opp igjen tråden og jobbe videre mot det opprinnelige målet etterhvert, sier May.

For å lære om familiens fortid er det en stor fordel å snakke med så mange som mulig av eldre familiemedlemmer. Familiemedlemmer sitter med mye informasjon som er viktig å få med seg, for det ligger jo en god del begrensninger i det å søke frem informasjon av «nyere» dato. May forklarer at hun tenker litt billedlig på det med slektsforskning, det blir som å bygge et hus. Man må starte med grunnarbeidet, altså en selv, foreldre og besteforeldre. Når man har disse tre generasjonene på plass, har man liksom grunnmuren. Uten en slik grunnmur har man ikke noe å bygge videre på. Det kan være veldig vanskelig, ja til tider umulig å finne den riktige Ole Olsen i kirkeboka om man ikke vet hvem man skal «hekte» Ole på, eller i hvilke områder av landet man skal begynne å lete.

Dessuten er det viktig med tålmodighet – mye tålmodighet, for selv om man helst skulle hatt resultatet straks, hender det at det ikke dukker opp noe svar før etter noen år. En skikkelig knute kan plutselig løsne når du jobber med andre personer i slektstreet. Med dagens muligheter og alt som ligger tilgjengelig på nett, finner du plutselig noe som er digitalisert nå og som kan gi deg svaret på det du begynte å lete etter for mange år siden.

Favoritt-øyeblikk i slektsforskningen

– Jeg har så mange favoritt-øyeblikk fra denne hobbyen at jeg nesten ikke vet hva jeg skal trekke frem. Det måtte kanskje være den gangen jeg reiste hjem til min morfar for å fortelle han at jeg hadde snakket med fetteren hans i Amerika via telefonen. En fetter jeg hadde hørt om siden jeg var liten og som morfar ikke visste noe mer om enn navnet.

Har du selv tatt DNA-test? 

Jeg har tatt MyHeritage DNA-test, og jeg kommer også til å sende inn en test for sønnen min, kanskje også flere familiemedlemmer med tid og stunder – om de selv vil. Synes DNA-testen er inspirerende. Kombinasjonen slektsforskning og DNA-testing er spennende; jeg ser ut fra DNA-matchene jeg har fått at en slektsgren som jeg har funnet mye informasjon om via bygdebøker og bygdehistorier (før kirkebøkenes tid) stemmer overens med DNA-matcher jeg har fått fra andre hvor jeg også har fått Smart Match. Det bekrefter jo på en måte at mye av det jeg selv har funnet mest sannsynlig er riktig. Jeg har også fått en del DNA-matcher som har ført til at jeg har funnet «nye slektninger». Når slike matcher oppstår, er det bare å ta tak i en tråd og nøste seg bakover for å finne «koblingspunktet».

Besatt av farmors farfar

Jeg har et familiemysterium som holder meg våken om nettene. Eller skal jeg heller si at min farmors farfar spøker i tankene mine og han har satt seg godt fast der? Jeg fant tidlig ut at han hadde jobbet som anleggsarbeider, og et av anleggene han hadde jobbet på var Telemarkskanalen. I 1900-tellingen står han oppført som «Forhenværende kanalarbeider, som paa grund af vandførhed understøttes af fattigvæsenet». Jeg begynte å grave i historien til tippoldefar, og gjennom noen år så har jeg funnet litt nå og litt da.

På leting etter informasjon om han kom jeg i kontakt med ei dame som også søkte etter informasjon om samme mann. Vi slo oss sammen om letingen og har slik funnet mye informasjon. Vi har vært på Statsarkivet og bladd i gamle papirer, og vi har sittet på hvert vårt sted og søkt i digitale kilder. Sammen har vi funnet mye om denne mannen, og du vet det er jo sånn da at jo mer man finner jo mer vil man vite. Ett svar utløser ti nye spørsmål, og det er jo nettopp dette som gjør at denne hobbyen er så spennende. Planen med informasjon om min tippoldefar, tippoldemor og deres barn og livet de levde, er å skrive historien deres og få laget det som en bok med faktaopplysninger og litt om egne betraktninger om deres «liv og levnet».

Jeg har så langt full oversikt over denne tippoldefaren fra han ble født til han døde, med unntak av en tiårs-periode, det vil si, jeg vet at han var på sjøen i noen av de årene – og at han må ha vært på langfart, for jeg har funnet dokumentasjon på at han hadde sjøpatent. Jeg har funnet ut hvilken hovedrulle som forteller om hans turer, men jeg har ikke funnet den spesifikke hovedrullen. Mulig jeg må inn til Riksarkivet for å finne den – om den eksisterer, og jeg har i tillegg funnet dokumentasjon på at han hadde tatovering på begge hender. Noe som nok ikke var vanlig på midten av 1800-tallet, om man ikke var på langfart. Og disse ti årene jeg mangler har blitt et mysterium, det er noe jeg tenker på til stadighet og det har nærmest blitt en besettelse å finne ut av. Historien til denne mannen er for meg veldig spennende, og så langt har jeg samlet 100 A4-sider full av informasjon og bilder. I tillegg har jeg ca. 100 sider med familieoversikter om hans etterkommere.

I de merkeligste sammenhenger kan denne mannen dukke opp i tankene mine, og jeg tar meg selv i å stadig referere til han når jeg snakker slektsforskning med andre.

Dødsårsak: Glede

Jeg har også en tipp-tipp-tipp-oldefar som ble født i Trondheim. Yngstemann i en søskenflokk på tre, barn av en musketer og hans kone. Hans mors dødsfall er en merkelig greie. I kirkeboken, oppgitt som dødsårsak, står det nemlig «glæde». Det samme er oppgitt både i Ministerialboken og i Klokkerboken. Jeg pleier å si at det er ikke alle som har en tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor som har ledd seg i hjel! Litt flåsete sagt, kanskje, men hun sørget seg i alle fall ikke til døde! Det må ha vært en hyggelig eller overraskende opplevelse som førte til dødsfallet, tenker jeg.

Hvis du som leser dette kunne tenke deg å ta del i denne serien, hører vi gjerne fra deg! Skriv til: yael.beck@myheritage.com

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke vises på bloggen