Querini: Forliset ved paradisets øy

Kommentarer5

6. januar 1432 steg 11 sultne, forfrosne og utmattede skipbrudne italienere i land på Røst. De fastboende inviterte dem inn, og delte hva de kunne av mat og husrom.

Det ble starten på et bemerkelsesverdig kulturmøte og to av de tidligste vitnesbyrdene om den norske kystkulturen.

Pietro Querini-monumentet på Røst

Beretningen om den italienske kapteinen og mannskapet som led skipbrudd ved fuglefjellene utenfor Røst i i 1432 er er blant de tidligste kilder livet  i det norske fiskerbondesamfunnet.

Boken som Querini selv skrev etter at han kom tilbake fra Italia, er bevart i Vantikansts bilbliotek. Det samme er skriftene som to av mannskapet dikterte til en skriver. De er begge oversatt til en rekke språk, og gir oss et unikt innblikk i Norge i middelalderen, sett med fremmedes øyne.

Pietro Quirini

Et ganske alminnelig handelstokt
Den utrolige historien begynner forsommeren 1431, da den venetianske handels- og adelsmannen Pietro Querini satte ut fra Kreta med tre skip og et mannskap på 68. Lasten av vin, krydder og sypresstre var ventet i det belgiske handelssenteret Flandern. Men hverken Querini eller en dyrebre lasten nådde frem.

Ferden var preget av ulykker og uhell fra første stund. Da de endelig nærmet seg den engelske kanal, ble flåten rammet av et voldsomt uvær.

Skipene drev fra hverandre, fullstendig ute av kurs. Querinis skip ble ledet nordvest av Irland og Skottland. De mistet roret, seilene ble ødelagt, og rett før jul sprang skipet lekk.

Ledet av Golfstrømmen
Stormens herjinger tok med seg både skipet og mesteparten av provianten ned i dypet. Mannskapet reddet seg i livbåter, men de to 47 av det opprinnelige mannskapet på 68 kom seg i sikkerhet i en livbåt. Men reisen skulle vise seg å være den siste for mange av dem. I ukevis kjempet de mot sult, tørst, storm og kulde. Mange av mennene druknet eller omkom av sult og utmattelse. Da livbåten, båret av Golfstrømmen, traff norskekysten 20 dager senere, var de bare 16 i live.

Vi nærmet oss stadig den frelsende klippeøy, men det var ikke på noen av sidene en strand der vi kunne lande, da hele dens omkrets var steil. Som ved et under førte vår frelser oss til den eneste lille strand som fantes, som svake fugler, som når jorden etter endt flukt.

Øya de landet på, var øde. De kunne skimte røyk fra naboøya, men båten som hadde brakt dem i sikkerhet var nå ubrukelig, og det gikk 29 dager før de ble oppdaget av innbyggerne på Røst og hentet til hovedøya. Da var det kun 11 igjen av det opprinnelige mannskapet på 68.

Querinis rute

De norske samaritanerne
Innbyggerne i det lille fiskeværet delte mat og husvær med de fremmede. Barmhjertigheten deres gjorde stort inntrykk på italienerne, noe som kommer tydelig frem i det italienske navnet de gav Røst: « L’isola di Santi»- frelsens øy.

Sjømennene ble værende på Røst frem til 14. mai 1432. I denne tiden kom de tett innpå nordmennenes levesett, som var totalt annerledes enn livet de var vant med fra Venezia:

Det var hundre og tyve sjeler som bodde på øya, og til påske var det syttito som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker. De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for i dette fjerne strøket er det ikke mulig å dyrke noe. Tre måneder i året, det vil si juni, juli og august, er det alltid dag, og solen går aldri ned, og i vintermånedene er det nesten alltid natt, og de har bestandig lys fra månen.

Tok med seg klippfisk
Også maten de ble servert i den norske fiskeværet var annerledes for de skipbrudne. Klippfisk hadde de aldri sett før, men møtet med både fisket og risken ble positivt for italienerne.

I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles stokkfisk den andre er flyndre men av vidunderlig størrelse, hver fisk skulle jeg tro veide to hundre libre. Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak.

Mye tyder på at fisken falt i smak, for nettopp tørrfisken var en av tingene som Querini tok med seg tilbake fra Røst – og den ble grunnlaget for en av de vanligste rettene i det venetianske kjøkkenet: Baccalà Mantecato

Baccalà Mantecato

En viktig kulturarv
Skildringene av nordmennenes vaner og levevei godt dokumentert. Etter å ha returnert til Venezia skrev handels- og adelsmannen Pietro Querini ned sin versjon av den utrolige reisen. Også mannskapet dikterte sin versjon til en skriver. Begge nedtegnelsene oppbevares i dag i Vatikanets bibliotek, og er oversatt til flere språk, inkludert norsk.

Plettfri nakenhet og herding av småbarn
Quirini og mannskapets nedtegnelser er noen av de få vitnesbyrdene som finnes av den folkelige kystkulturen fra Middelalderen, og er av uvurderlig betydning. Og at de i tillegg er fornøyelig lesning, er jo heller ikke å legge skjul på.

Her er hvordan Querini selv beskriver familielivet, og hvor hardføre menneskene som møtte ham var:

«Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. «

«Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem. «

Vil du lese mer om den utrolige historien og italienernes møte med Norge?  Ta gjerne en titt på kildene jeg har brukt som bakgrunn for denne artikkelen:

http://harvest.as/artikkel/et-forlis-ved-verdens-ende http://www.nb.no/nbsok/nb/b8229dcb8fd1896331ce411f2a502f4e#0 https://no.wikipedia.org/wiki/Pietro_Querini#cite_note-1 http://www.queriniopera.com/om-querini http://www.ub.uit.no/northernlights/nor/querini.htm http://www.gustosamente.com/article/pietro-querici-e-l-incredibile-storia-dello-stoccafisso

Legg igjen en kommentar

E-postadressen din vil ikke vises på bloggen

  • Ellen-Ane Aspestrand


    februar 10, 2016

    Min mann har ofte tøyset med at han er etterkommer av Italienere fra dette forliset.
    Hans far Kåre Karlsen, er fra Røst, født 9. april 1899.
    Kåre Karlsens far het Parelius Karlsen.

    • Trine


      februar 11, 2016

      Man skal aldri si aldri – spesielt når det kommer tll slektsforskning 🙂

      Hils italieneren, da 🙂

      Med vennlig hilsen Trine

  • Vivian Ellingsen Gotaas


    februar 11, 2016

    Har hørt denne historien mange ganger, men det er flott at du tilgjengeliggjør den for flere.

    • Trine


      februar 11, 2016

      tusen takk, Vivian!
      En så god historie kan ikke deles for mange ganger. Og denne er jo fascinerende.

      Ha en fin dag!

      Med vennlig hilsen Trine

  • Anita Renstrøm


    februar 11, 2016

    Veldig artig å lese. Har lest om disse Italienerne. Det ble nok noen avkom etter de 🙂